Hva skjedde egentlig? Jo, det var en nyhet som rørte på seg i en by jeg aldri hadde hørt om, i et land jeg ikke har besøkt. Men plutselig var den her. Denne usynlige fienden som for få dager siden dukket opp i landet vårt, full av forakt for arbeidsplasser, oljefond og helsevesen.
Og mens dette viruset nå sikrer sin eksistens ved å hoppe fra den ene til den andre, ja, mens den brer seg utover landet, er vi blitt jaget inn i våre hjem, med jobbens laptoper, headset og mobiler under armen.
Det har ført til at familieliv og jobbliv har smeltet sammen i en merkelig symbiose. På Twitter meldes det om ektefeller som uforvarende strener rett inn i stua og Skype-ruta i bare trusa. Selv ser jeg mine vanligvis så proffe kolleger i dress og drakter nå sitte under skråtak på loft eller forskanset inne på et barnerom med Knerten og fotballplakater i bakgrunnen.
Nå er vi alle Robert Kelly
I et annet møte ser jeg at min møtedeltakers ektemann, den briljante professoren, står på kjøkkenet i bakgrunnen mens han drikker te og stirrer ut i luften. I et annet møte lytter jeg til en kollega med alvorlig stemme fortelle om EUs rammeprogram, mens guttungen hennes kommer dansende inn i stua. Min søster som på grunn av oppussing bor hos min mor, fortalte at mamma plutselig hadde dukket opp i døren med en kopp te til henne – ikledd pysjen. Til kollegaenes muntre latter.
Selv har jeg trippelsjekket mute-knappen femten ganger før jeg har brølt gjennom glassveggen: "NEI, DU KAN IKKE FÅ SPILLE FORTNITE HER INNE!" For å oppdage fem minutter senere at ingen i møtet har hørt meg legge ut om mitt synspunkt om krisekommunikasjon fordi mute-knappen fremdeles var aktivert.
Jepp, vi blir alle avkledd som de familiemenneskene vi er. Endelig får den stakkars BBC-korrespondenten som fikk hele familien dansende inn på kontoret midt i sendingen sin hevn. Vi er alle ham nå. Bare mindre pent kledd enn ham som i det minste hadde fått på seg slipset og kjemmet håret.
Selv har jeg innført morgenrutinen: Yoga, dusj, kaffe og vekking. For resten av dagen skal jeg sitte foran laptopen med headset som ikke går av før dagen er omme, gjerne iført en pen topp og jeans, men uten sminke og sokker. Og i likhet med folk over det ganske land har jeg også blitt så lutrygget av min ergonomiske "vindunder-kontorstol" som ville fått fysioterapeuten min til å ta frem skjærebrenneren.
Tid for ideer
Og for å være ærlig. Jeg flykter ut en stakket stund. Går for å handle, bare kjenne at jeg kan ikle meg noe annet enn husets fire vegger. At jeg kan plukke opp noe annet en halvspiste brødskiver og leker fra kontorpulten min. På den korte veien til butikken passerer jeg halve bydelens befolkning, de er nemlig ute og jogger, puster og peser. Kanskje vi har rømt fra samme type kontorstol.
Jeg møter på en pappa fra barnehage-tiden og må stå halvannen meter unna og fortelle om hvordan det går med oss. Han forteller om alle de unge gutta han passerte i parken, som løfter paller nå som gymmen er stengt. Vi humrer at det må være fullblown identitetskrise for de treningsnarkomane nå. "Hvem er jeg hvis jeg ikke er han fyren på gymmen?"
I butikken vinker en liten jente fra den andre siden av midtgangen, jeg kjenner henne igjen fra skolegården. Moren smiler svakt og vi skjønner begge at vi ikke skal stoppe opp og snakke om korona nå. Nei, vi skal la det ligge, gå hver vår vei og handle videre.
Ved osteskapet kjenner jeg det:
Jeg vil ha samfunnet mitt tilbake. Jeg vil ha tilbake livene våre! Men dette er selvfølgelig ikke tiden for kollektiv klaustrofobi. Og det frister litt å gi han fulle fyren som henger i kassa med to pils i hånden rett når han snøvler: "Jeg tru'kke på det! Jeg trur på konspirasjonsteorier""
Nei. Du tar feil, din fyllefrans! Dette er ikke tiden for konspinoia, dette er tiden for gode forskningsideer. For noe nytte må vi få ut av denne absurde tiden som føles som et gigantisk, sosialt eksperiment. Jeg begynner, hva med:
- Familien og den aktivitetsbaserte arbeidsplassen?
- Babyspråkets retoriske effekt på Teams-møter?
- Baderomskontorets akustiske muligheter under webinarer?
- Koronakontorets effekt på Norge, familielivet og jobbmote-bildet.
Med ønsker om friske og fine kontordager!
