BYGG

Hva vil skje når de store er ferdig med å støvsuge markedet for rådgivende ingeniører?

De store har vært på formidable oppkjøpstokt de siste årene.

Norconsult hovedkontor i Sandvika. Selskapet er landets største innenfor rådgivende ingeniørtjenester.
Norconsult hovedkontor i Sandvika. Selskapet er landets største innenfor rådgivende ingeniørtjenester. Bilde: Erik Krafft/Norconsult
Jan M. MobergJan M. MobergTeknologiredaktør
4. sep. 2017 - 13:50

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Selskapene som driver rådgivende ingeniørtjenester her hjemme har vist et imponerende – nærmest ellevilt – aktivitetsnivå innen oppkjøp av virksomheter. Siden 2010 har de seks store aktørene – Multiconsult, Norconsult, Asplan Viak, Cowi, Sweco og Rambøll - kjøpt flere enn 100 små og mellomstore kolleger og konkurrenter.

Bransjen har lenge vært kjennetegnet ved en voldsom – og lønnsom – vekst. Ikke minst er veksten drevet av store offentlige prosjekter innen sektorer som bygg, anlegg og samferdsel. TU har – i samarbeid med Oslo Economics AS – utarbeidet en rapport som beskriver oppkjøpsiveren og veksten i bransjen de siste årene.

Rapporten tar for seg årene frem til og med 2015. Norconsult har kjøpt mest omsetning og årsverk i perioden, etterfulgt av Multiconsult. Mens Sweco er «vekstvinneren» i rapporten, etter å ha tredoblet omsetningen de siste ni årene, og gått fra å være nest minst blant de store til å bli nest størst. Imponerende nok ved samtidig å forbedre lønnsomheten.

Slipper å tenke på salg

Grunnene til den voldsomme oppkjøpsiveren er flere. Det er viktig å kjøpe oppegående miljøer med ny kompetanse. Likeledes kan det være viktig å kjøpe virksomheter som gir nye kunderelasjoner. Vekst i seg selv virker dessuten som en tredje attraktiv årsak til den omfattende oppkjøpsaktiviteten. En årsak til at det har vært mulig å holde oppkjøpsaktiviteten på et høyt nivå, er betydelig tilvekst. Det har ikke manglet nyetableringer av selskaper innen bransjen. 

Nye miljøer har blomstret opp. For så å bli kjøpt opp. Grunnene til å la seg selge er flere. Ferske bedrifter håndterer ikke alltid vekst på en god måte, noe som alene kan gjøre det fristende å selge seg til en større aktør. Motivasjonen for å selge kan i tillegg pleies ved tilbud om fortsatt medeierskap, faglig utvikling og (for mange faglig interesserte ingeniører) å slippe tidsbruk på «salg» og administrasjon.

Bare det å ha kompetanse og rutiner for å håndtere offentlige innkjøp, og andre lover og regler, kan være krevende for små aktører. De store kan sentralisere slik kompetanse og dermed jobbe mer effektivt.

Til tross for høy etableringstakt og oppkjøpsaktivitet de siste årene, er det sannsynlig at det kommer en tid med færre oppkjøpsmuligheter for de store. Med inneværende iver og aktivitetsnivå vil de komme til et punkt der de nærmest har støvsugd markedet for selskaper å kjøpe. Hva skjer da? Vil en av de store kjøpe en annen av de store? Eller vil et par (eller flere) av dem fusjonere til en virkelig gigant?

Eies av stiftelser

Sannsynligvis ikke. Både Asplan Viak, Cowi og Rambøll er kontrollert av stiftelser. Noen av disse tilbyr riktignok deleierskap (aksjer) til ansatte, men stiftelsene er hovedeiere og er allmektige når det kommer til viktige eierspørsmål som fusjoner og salg. Stiftelser etableres ofte nettopp som et forsvar mot «fiendtlig» oppkjøp. Enkelte av selskapene bruker sågar stiftelsen som argument når de skal rekruttere nye medarbeidere. «Det er viktig for oss å ha kontroll selv. Ved å ha en stiftelse som eier er vi beskyttet mot å bli overtatt av andre.»

Det kan sikkert være et godt argument for noen og enhver stabeis av en ingeniør. Men å kjøpe andre selskaper, gjør de likevel gjerne, også de stiftelseseide selskapene.

Multiconsult og Sweco er derimot børsnoterte selskaper. Det gir effektiv tilgang til kapital om de ønsker å vokse. Jo mer lønnsomt de driver, jo «rimeligere» blir tilgangen på finansiering. God drift og håp om en gyllen fremtid gir som kjent høy aksjekurs.

Hva skjer når de små er spist opp?

Eierskap gjennom stiftelser gjør det vanskelig å tenke seg en ytterligere konsolidering blant de store. For oppdragsgiverne kan dette være bra. Det sikrer flere – heller enn færre – aktører i bransjen. Flere å innhente tilbud fra. Det kan likevel være smart for alle parter å forberede seg på overraskelser. Iveren og tempoet innen oppkjøp og konsolidering har vært så stort gjennom så mange år at det har blitt en del av kulturen i bransjen.

Hva skjer den dagen oppkjøpskandidater ikke lenger finnes i samme monn?

Til tross for stiftelser med eierskapsbegrensninger, nekter vi å tro at de store aktørene ikke har tenkt tanken på å sluke, eller slå seg sammen med, en annen stor aktør/konkurrent.

Så lenge lønnsomheten er god – og egenkapitalen solid – vil de stiftelseseide aktørene være beskyttet. Tyngdekraften vil likevel råde – selv for disse – den dagen lønnsomheten eventuelt svikter.

I mellomtiden kan det være lønnsomt, dog ikke nødvendigvis lett, for dyktige ingeniører å starte opp rådgivende virksomhet. Lykkes du, vil det finnes en kjøper.

En annen trend å være forberedt på, er nøkkelmedarbeidere som bryter ut av de store, for nettopp å starte opp egen virksomhet.

For så å bli kjøpt (igjen)?

Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.