Tre buede kabler som ligger langt nede på garasjetaket. To tynne og en litt tykkere, og en stolpe som blir skjevere og skjevere.
Det var utgangspunktet da jeg, TU-journalist Mari Gisvold Solberg, startet det om skulle vise seg å bli et omfattende detektivarbeid på leting etter noen som kunne ta ansvaret for kablene som i løpet av årene har seget lenger og lenger ned over hustaket på eiendommen vår på Høvik i Bærum.
I utgangspunktet burde dette være enkelt: En telefon til kommunen for å få vite hvem som eier kablene.
Men så lett viste det seg fort at det ikke var.
Hvem eier kablene?
Den første telefonen ble tatt på høsten i fjor og gikk til Bærum kommune. På kundesenteret ble jeg satt over til byggesaksinformasjonen. Der fikk jeg en kort beskjed om at dette ikke var kommunens område. De anbefalte meg å ta kontakt med kabeleierne.
Før jeg rakk å si noe mer, la de på mens jeg satt igjen med en rekke spørsmål om hvem som eier kabler i kommunen, hvordan jeg får vite hvem som eier nettopp disse kablene, og hvordan jeg kan få eierne til å stramme opp eller fjerne dem.
Etter iherdig googling kom jeg frem til at Hafslund sikkert var eierne. Jeg ringte selskapet og forklarte problemet. En hyggelig kundebehandler ba meg dra hjem og ta bilde av stolpen kablene er på. Om kablene er deres, ligger de under et gult merke på toppen av stolpen. Så jeg dro hjem med godt mot, men fikk til min store skuffelse se at mens alle andre stolper i nabolaget har et gult merke, er det ikke det på den ene stolpen som inneholder ledningene som går over vår tomt.
Jeg ringte Hafslund tilbake, de kunne ikke hjelpe siden det ikke var deres kabler.
En forsvunnet e-post
Etter en ny runde med søk på nettet, kontaktet jeg Telenor. Kundebehandleren hos telegiganten ba meg sende inn en epost med adresse og bilder av problemet. Jeg dro rett hjem, tok en haug med bilder og sendte dem over.
Så gikk det en uke, to uker, en måned. Jeg hørte ingenting tilbake.
Etter en ny telefon til Telenor fikk jeg vite at de ikke kunne finne e-posten min, og at jeg måtte sende en ny en. Kundebehandleren i telefonen kunne ikke hjelpe meg noe utover det, og han kunne ikke gi meg noen bekreftelse på om e-posten denne gangen ble mottatt og fulgt opp. Han forsikret derimot om at det ville sendes ut installatører for å se om det var deres kabler og at disse ville stramme dem opp dersom det viste seg at det var deres kabler.
En uke senere ringte det en installatør fra Telenor, han var på vei ut for å sjekke kablene. Endelig var det grunn til å juble.
Men da jeg kom hjem fra jobb var ingenting strammet opp, kablene lå fremdeles på garasjetaket og i ny samtale med Telenor fikk jeg beskjed om at det var noen andres kabler, men de kunne ikke si noe om hvem det var sine.
Hun skal styre EUs grønne skifte
Asker tar ansvar
Nokså motløs lot jeg saken ligge en stund, men etter et googlesøk nylig kom jeg over en artikkel i Budstikka der kommunaldirektøren i Asker svarer klart og tydelig på et spørsmål om gamle kabler som henger i luften.
«Vi opplever ofte at luftkabler blir hengende en stund etter at de strømførende er lagt i jorden. Vi kan da pålegge kabeleierne å fjerne dem», sier Ragnar Sand Fuglum til avisen.
Med fornyet håp ringte jeg Bærum kommune igjen. Også denne gang ble kundebehandleren jeg forklarte problemet til i tvil, hun satt meg over til byggesaksbehandling og på byggesaksbehandling fikk jeg en klar beskjed om at det ikke er kommunens jobb i veilede meg eller hjelpe meg med problemet. Det er tydeligvis huseiers ansvar å vite hvem som eier kablene som går over tomten deres og man kan ikke forvente noen merking av kablene.
Etter å ha forsøkt å få et svar på hvordan det er meningen at man skal finne ut av dette, fikk jeg på ny beskjed om at kundebehandlerens jobb ikke var å veilede meg og at hun var lei av å gjenta seg selv. Hun hadde viktigere ting å ta seg til, om jeg ville ha mer svar fra kommunen måtte jeg sende et brev. Rett før hun la på nevnte hun Kartverket.
Eureka, tenkte jeg, Kartverket. Endelig.
Ikke noe svar
Men lykken skulle vise seg å være kortvarig. En veldig hjelpsom kundebehandler hos Kartverket søkte opp gård- og bruksnummer. Hun gikk gjennom gamle tinglysinger, men fant ingenting. Hun beklaget seg veldig over at hun ikke kunne hjelpe meg. Da jeg spurte om hvem jeg burde ta kontakt med var hun ikke i tvil.
– Ta kontakt med hjemkommunen din, jeg er helt sikker på at de kan hjelpe deg, sa hun.
Hadde det bare vært så vel.
Så nå sitter jeg her hjemme med lange, svarte kabler hvilende på garasjetaket. Jeg har sendt en epost til kommunen og fått et autosvar om at e-posten vil sendes videre til aktuell avdeling. Jeg er spent på hvilken avdeling det er, for det er tydeligvis ikke byggesaksbehandling.
Les hvordan det gikk da kollega Joachim Seehusen gravde videre i saken.
Batteribranner vekker bekymring – hva er egentlig sant?
