Når regnvann treffer byens tak og gater, blir det til overvann. I takt med at grøntarealer bygges ned, byene blir tettere og klimaendringene skyller over oss, øker mengdene overvann. Uten en helhetlig overvannshåndtering betyr det skader og ansvarskaos. Enten kan vi vente på at Thunberg-generasjonen ordner opp, eller så kan grunneiere, utbyggere, rådgivere og offentlige aktører sammen ta ansvar for å sikre trygge flomveier som kan håndtere framtidens klima og styrtregn.
Mange bekker små, gjør en stor Å
Inntil nylig har vi prosjektert og bygget slik at overvannet føres i rør under bakken. Kapasiteten i rørsystemene er ikke dimensjonert for framtidens klima. Rørene har ikke plass til mer, og da finner vannet egne flomveier oppå bakken. Dette skaper utfordringer!
Naturens flomveier er elvebredder, bekker, myr og våtmark. Disse transporterer, suger til seg, holder på, forsinker og fordrøyer vannet. Fortetning og utbygging endrer vannets vante vei. Derfor skal alle utbyggings- og arealendringssaker ha egne planer for overvannshåndtering. Planene skal vise at regnvannet infiltreres og fordrøyes der det lander, og skal også forsikre om at vann fra kraftige regnskyll har en trygg flomvei frem til en elv, fjord eller hav. På denne måten skal vi sikre at vannet ikke gjør skade eller samler seg på steder som kan gi farlige situasjoner.
Uavhengig av hvor god en slik plan er, gjelder den kun for et begrenset område. Planområdet blir som en puslebrikke, og som kjent kan ikke en brikke løse puslespillet alene – den må passe sammen med brikkene som går oppstrøms og nedstrøms, i vest og i øst.
Hvem eier regnvannet?
Dette gir oss noen utfordringer. For hvem eier egentlig overvannet som renner på tvers av tomtegrenser, og hvem skal ta ansvaret når regnet blir for kraftig? Hva gjør vi når det ikke finnes en trygg flomvei vi kan lede overskuddsvannet til? Er dagens løsninger gode nok for fremtidens ekstremvær?
Vi vet ikke nøyaktig når ekstremregnet inntreffer, og vi vet heller ikke hvor ekstremt det blir. I byene bor vi tett og det finnes ikke alltid trygge flomveier i nærheten av en tomt. Skal hver tomt likevel måtte håndtere den mest ekstreme nedbørshendelsen vi kan se for oss? Det er et stort «regnansvar» å ta.
Uten ansvarsavklaringer er det i verste fall den som får problemet, og ikke den som skaper problemet, som sitter igjen med regningen. I dag er lovverket utydelig når det kommer til ansvar for vann på avveie og erstatningsansvar. Dette bekreftes av rettsavgjørelser som i stor grad peker i ulike retninger. Skal vi få kontroll på overvannet, før det havner i retten, må vi løse utfordringene fullt og helt, ikke tomtevis og delt.
Vi må legge puslespillet
Både lokale og nasjonale myndigheter må ta større ansvar for flomveien regnvannet tar. Flomveiene må designes og lages plass til, og det er i de overordnete planene, sammen med grøntstrukturen, vi har best forutsetning til å se den store sammenhengen.
Overvannshåndtering krever areal, men areal er en knapp ressurs i tettbygd by. Derfor må vi lage løsninger hvor areal brukes til flere formål, og vi må tenke nytt. I fremtiden må vi tåle at ballbingen oversvømmes en gang hvert 20. år. Kanskje må vi venne oss til at gater stenger for trafikk når vi trenger en trygg flomvei til fjorden. Vi må også sette av riktig areal slik at vi lager flomvei og flomdemping der det har størst positiv effekt for hele puslespillet. Det riktige arealet er ikke nødvendigvis innenfor en enkelt utbyggers planområde.
Kommunene kan ikke klare dette alene. Vi må jobbe sammen for å komme frem til de gode, tverrfaglige og fremtidsrettete løsningene. Vi må se synergien i de ulike aktørenes planer og tiltak, og vi må tenke nytt og kombinere fag og arealformål. Vi må herme etter naturen og bruke teknologien smart for å få frem de gode løsningene.
Fremtiden vil bli villere og våtere, det vet vi. Planene som legges i dag må forhindre at overvann blir et økende problem. Gjør vi dette riktig kan vi sikre at fremtiden også blir blåere, grønnere og vakrere.
Å prate med fagfolk er bare delvis beroligende
