I et debattinnlegg på TU.no den 30.04 viser en «frivillig faggruppe» hvordan de lar sitt lokale engasjement fortrenge fakta.
Bellona jobber for vern av natur, miljø og helse. Derfor bekymrer det oss når myter om eksplosjonsfare og giftige utslipp gjør at man unnlater å fatte nødvendige beslutninger for å sikre trygg fremtidig avfallshåndtering.
«Frivillig faggruppe for bidrag til løsning av deponisaken» fra Telemark kommer med flere faktafeil og stråmannsargumenter om Brevik som lokasjon for fremtidig lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Gruppen gjentar påstander som allerede er tilbakevist, og trekker opp et kunstig skille mellom gjenvinning på den ene siden og Brevik på den andre siden. Samtidig ser ikke gruppen ut til å forstå alvoret forbundet med at Norge kan bli stående uten håndteringskapasitet for uorganisk farlig avfall.
Mangel på slik kapasitet vil true miljø, helse og arbeidsplasser. Det er derfor nødvendig å gå videre med en statlig reguleringsplan for Brevik, som er det eneste trygge og realistiske alternativet som vi kan få på plass i tide.
Ingen eksplosjonsfare eller giftige utslipp
Gruppen hevder det er helserisiko forbundet med deponiet, men hvilken helserisiko er de da bekymret for? Det er ingen eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp. Vannet som slippes til fjorden vil til og med få bedre miljøtilstand enn det har i dag, siden deponiet innebærer etablering av renseanlegg.
Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.
Deponimotstanderne hevder at avfallsgipsen vil være ustabil, med henvisning til at gips (CaSO4) kan løses opp i vann. Her overser de nok en gang detaljene: Norges Geotekniske Institutt viser at det ikke er gipsens løselighet som styrer utlekkingsfaren, fordi tungmetallene er bundet til andre stoffer enn selve gipsen. Denne påstanden er tilbakevist utallige ganger. Det er utrolig at de som hevder å være faglige sterke, ikke tar inn over seg forskjellen på oppløselighet av gips og oppløselighet av tungmetaller felt ut som hydroksyder.
Eksplosjonsfaren er grundig tilbakevist: Behandlingen av avfallet vil foregå på Langøya etter samme trygge prosedyrer som i dag
Gruppen hevder at det er eksplosjonsfare i forbindelse med deponering av avfallet. Hvor er fagligheten som underbygger dette? Eksplosjonsfaren er grundig tilbakevist: Behandlingen av avfallet vil foregå på Langøya etter samme trygge prosedyrer som i dag. Etter behandling er risikoen for gassutvikling minimal. Selv denne gjenstående risikoen vil fjernes gjennom enkle tiltak, som god ventilasjon. Det er samtidig et paradoks at man fremmer frykt for eksplosjon i en gruve der det allerede på daglig basis sprenges med enorm kraft.
VI konstaterer at gruppen velger å gjenta tilbakeviste påstander som de åpenbart må eller bør være kjent med.
- Miljødirektoratet har vurdert alternativene for deponi av farlig avfall. Bare Brevik får grønt lys
-
Trosser advarslene fra lokalbefolkningen - anbefaler avfallsdeponi i Brevik
Sirkulær naivitet
Debattinnlegget avsluttes med en oppfordring til minimering og resirkulering av avfall – som om dette skulle stå i kontrast til Brevik som lokasjon for lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Å tro at vi kan resirkulere oss ut av industriens deponibehov er i beste fall naivt. Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.
Ikke minst innebærer Brevik-alternativet en realistisk tidsplan for gjennomføring. Dette står i motsetning til det andre alternativet, Raudsand
Planene for Brevik kombinerer resirkulering med en veldokumentert og trygg teknologi for stabilisering og deponering av det resterende avfallet. Ikke minst innebærer Brevik-alternativet en realistisk tidsplan for gjennomføring. Dette står i motsetning til det andre alternativet, Raudsand, som Miljødirektoratet har konstatert at er urealistisk (Miljødirektoratet, 31. oktober 2018). Mener den frivillige gruppen altså likevel at Raudsand-alternativet er bedre? Eller ser de for seg at man skal gå tilbake til start og begynne en ny tidkrevende utredningsprosess for å finne lokaliteter som ikke allerede er vurdert? Det vil i så fall være en garanti for at Norge blir stående uten nødvendig kapasitet for håndtering av farlig avfall.
Lokale motkrefter må også ta inn over seg realitetene
Det å yte motstand må ikke bety at man ser bort fra fakta, og fakta er at Brevik er et trygt alternativ for fremtidig deponi. Innlegget til gruppen viser hvordan de nekter å ta dette inn over seg. Alle argumenter mot lokal utbygging får fortsette å leve sitt eget liv, uansett hvor godt de er tilbakevist. Dermed bidrar de til farlige myter som allerede fått klima- og miljøminister Elvestuen til å unngå beslutninger av nasjonal viktighet. Hvor lenge skal mytene få lov til å styre Norges miljøpolitikk?
