Ole J. Knudsen, som er kommunikasjonsmedarbeider og Bachelor of Science på Institut for Fysik og Astronomi ved Aarhus Universitet, svarer på spørsmålet:
Man lander på Månen fra et kretsløp i lav høyde. En rakettmotor tennes, slik at den dytter romfartøyet i retningen som er motsatt av kretsløpsbevegelsen. Dermed kan man gjøre hastigheten for lav til at fartøyet kan holde seg i banen, og det faller ned mot overflaten i en krum bane.
Fallet kan bremses ved å slå på rakettmotoren i korte øyeblikk og i en passende retning. På den måten kan man manøvrere en anelse til sidene ved å bikke romskipet litt mens rakettmotoren arbeider, og man kan lande litt lenger ute i banen ved å la romskipet «sveve» på rakettutblåsningen, slik at man for eksempel – som ved landingen under Apollo 11-ferden – kan unngå å lande nede i et krater.
I mange romfilmer ser man et romskip «fly» med svinger og dreininger ned mot landingsplassen på Månen, men dette lar seg ikke gjøre i virkeligheten. Månen har ingen atmosfære av betydning, så vinger fungerer ikke – bare rakettmotorer. Også fremtidens landinger på Månen, og på alle andre himmellegemer uten atmosfære, vil foregå på denne måten.
Prøv å lande selv
Man kan selv øve seg på å lande på Månen i mange forskjellige dataspill (du kan for eksempel google «månelanding»). Landingsplassen kan velges innenfor noen snevre grenser, avhengig av hvor mye drivstoff man har med seg.
På bildene som er tatt på Månen inne under månelanderen, ser man ikke noe krater, slik noen kanskje kunne forvente. Ved Apollo-månelandingene beveget LM-månelanderen seg litt på skrå ned mot måneoverflaten det siste stykket, og dessuten ble motoren stanset noen fot over overflaten, slik at fartøyet falt det siste lille stykket.
I tillegg er det rett og slett ikke trykk eller varme nok på utblåsningsgassen fra rakettmotoren til å kunne danne et smeltet krater. På filmene fra landingene ser man tydelig hvordan støvet blir blåst ut til sidene like før landingen, og dette er det også spor etter under landingsfartøyene.
Ved en landing på Mars eller en annen planet med atmosfære har man brukt fallskjermer som supplement til oppbremsing med raketter. I stedet for å redusere farten fra banen inn mot planeten kan man også bruke den øvre atmosfæren til å bremse med – aerobraking. Det sparer en hel del rakettdrivstoff.
Bildet på toppen av artikkelen viser området under Eagle; månelandingsfartøyet til Apollo 11. Man kan se en anelse brunlig misfarging fra rakettutblåsningen (som består av Aerozine 50-drivstoff og dinitrogen tetroksid (N2O4) oksidasjonsmiddel), men det er ikke noe krater fra utblåsningen.
Artikkelen ble først publisert på Ing.dk.
Kavliprisen: Snevrer inn antallet eksoplaneter med mulighet for liv
