I Norge har vi i et par tiår diskutert hva vi skal leve av etter oljen. Innfallsvinkelen har variert. For ikke mange årene siden trodde vi at Nordsjøen snart gikk tom for hydrokarboner. Hvordan skulle det gå? Hva skulle vi leve av da? Så fant vi Johan Sverdrup – og diskusjonen ble forskjøvet i noen tiår.
Umiddelbart etter gigantfunnet fikk vi imidlertid kjenne på et sviende oljeprisfall. Titusenvis av oljejobber forsvant gjennom «krisen» i 2014 og 2015. Mange mistet gode jobber. Enkelte ble kjøpt ut med gylne avtaler om førtidspensjonering.
Til tross for at arbeidsledigheten blant ingeniører økte, er det ikke til å komme fra at nasjonen kom seg bedre gjennom krisen enn mange trodde da det smalt.
Samtidig som disse hendelsene kom over oss, har diskusjonen gått om hvorvidt områder bør vernes mot olje- og petroleumsvirksomhet. Slik som Lofoten, Vesterålen og Senja, som ser ut til å oppnå varig vern. Nå diskuteres også områdene lenger nord – ved den flyktige iskanten. Ikke overraskende advarer oljelobbyen mot at forbud mot leting og prøveboring vil medføre tap av tusenvis av arbeidsplasser og milliarder av kroner til samfunnet. Hva skal vi leve av da?
Freyr snur: Vil levere sol og batterier til KI-datasentre
Som om ikke dette er nok, diskuterer stadig flere – både miljøorganisasjoner og politikere – hvorvidt det bør etableres en dato for å avslutte vår egen oljevirksomhet. Eller i det minste at myndighetene setter stopp for tildeling av nye lisenser på den norske kontinentalsokkelen.
Signalene er altså mange. Om at det på en eller annen måte vil komme til å nærme seg en nedskalering av norsk petroleumsvirksomhet. Også en av bransjens mest respekterte analytikere sier det. Jarand Rystad i Rystad Energy har gjort detaljerte analyser av feltene i Nordsjøen og mener at vi når toppen på midten av 20-tallet. Deretter vil det gå nedover. Dersom vi da ikke gjør nye og betydelige funn.
Slik det ser ut nå, virker det usannsynlig at verden vil klare å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader
Til tross for alle disse signalene om endringer, er det noe annet vi bør snakke om enn hva vi skal leve av etter oljen. For selv om fossilalderen etter hvert bremser opp, skjer det neppe i tide til å unngå at jordens temperatur stiger. Slik det ser ut nå, virker det usannsynlig at verden vil klare å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Tvert imot virker det mer sannsynlig at vi vil oppleve dramatiske endringer som gjør at vi ikke kan leve som tidligere. Med eller uten olje.
Verden er allerede i endring. Klimaet endrer seg. Signalene er mange. Venezia står under vann. Skogene brenner i California og Australia. Permafrosten tiner, og breer verden over smelter i rekordtempo. Det er nesten som om vi glemmer at artsmangfoldet samtidig reduseres i et tempo som savner sidestykke i menneskets tid.
Jo da, i Teknisk Ukeblad er vi fortsatt optimister på at ny teknologi vil bidra til å dempe omfanget av klimakrisen. Men vi tar samtidig til oss at stadig flere rapporter fra forskere og vitenskapsmenn antyder at vi allerede har kommet for langt til at vi klarer å stoppe i tide – ved 1,5 graders-målet. Vi har ikke bremset i tide.
Dermed kan vi like godt begynne med det vanskeligste spørsmålet: Hvordan skal vi leve om jordens temperatur stiger to-tre grader fra preindustriell tid?
Det blir for eksempel neppe i dagens strandsone.
Norge mangler ikke kunnskap – vi bare bruker den ikke
