– Hva er CCS?
– CCS (carbon capture and storage) er en mulighet for å fange og lagre CO2-utslipp fra industriprosesser, kraftprosesser eller fra hydrogenproduksjon ved reformering av naturgass. Målet er å skille ut CO2 fra de ulike prosessene mest mulig effektivt og til lavest mulig kostnad. Dette er en metode man har jobbet med i mange år. I Norge har Statoil benyttet CCS på Sleipnerfeltet i mer enn 20 år og på Snøhvit i mer enn 10 år.
– Hvorfor er det viktig?
– Vi er i dag midt i en energirevolusjon. Andelen fornybar energi fra sol og vind er på vei opp, og det er veldig bra. Til tross for dette reduseres ikke CO2-utslippene globalt. Grunnen er at det fremdeles brukes store mengder fossile brensler til kraftproduksjon, transport og som innsatsfaktor i industrien. Noen industrielle prosesser genererer også CO2 i tillegg til det som kommer fra fossile kilder. Sementproduksjon er et eksempel, når kalkstein kalsineres og avgir CO2. 7% av verdens menneskeskapte CO2-utslipp kommer fra sementproduksjon. I Norge går CO2-utslippene opp på grunn av økte utslipp fra olje- og gassektoren. Det er viktig å ta i bruk CO2-fangst for at vi skal ha mulighet til å nå begrense de menneskeskapte klimaendringene og holde temperaturøkningen under 2 grader celsius. Vi trenger altså å håndtere CO2-utslipp som vi ikke greier å bli kvitt med fornybare energikilder og energieffektivisering.
– Hvilke teknologier har vi for å fange CO2?
– Vi har flere teknologier for å fange CO2. De kan deles inn i pre-combustion, post-combustion og oxy-fuel-teknologier. Kort fortalt handler pre-combustion-teknologiene om å bli kvitt karbonet i brenselet, som består av hydrogen og karbon, før forbrenning. Da kan man for eksempel reformere naturgass, i hovedsak CH4, slik at CO2 skilles ut på forhånd og hydrogen blir igjen som produkt. Deretter kan hydrogen brennes i en gassturbin uten at det genereres CO2. Post-combustion-teknologene handler om å skille ut CO2 fra røykgass. Denne kan komme fra en kraftprosess eller en industriprosess. Den mest kjente teknologien her er aminrensing. Det er også mulig å bruke membraner, sorbenter, flytendegjøring eller kombinasjoner av disse. Til slutt har vi oxy-fuel der man skiller nitrogen og oksygen fra hverandre før forbrenning slik at røykgassen består av CO2 og H2O og er mye enklere å skille enn når man har med nitrogenet fra luften.
Seks selskaper har søkt om nye områder for CO2-lagring
– Hva er de største utfordringene?
– CCS gjøres allerede i industriell skala i blant annet Norge og Canada. Det er derfor teknisk fullt mulig å gjøre dette i dag. En CCS-kjede krever at flere aktører tør å ta beslutninger som berører den samme kjeden. Det betyr at staten må ta en del av ansvaret for de første CCS-prosjektene. Utfordringene fremover blir å få på plass gode forretningsmodeller og rimeligere teknologier for CO2-fangst, -transport og -lagring. Det er viktig å komme i gang og gjøre seg erfaringer. Vi trenger å få opp flere prosjekter og sikre en politikkutforming som bidrar til langsiktighet slik at de industrielle aktørene tør å satse på dette nå.
– Hva bør være fokuset for forskningen?
– Forskningen bør fortsette å fokusere på at kostnadene skal ned langs hele CCS-kjeden, altså innen CO2-fangst, -transport og -lagring. Her bør Norge fortsette å satse på forskningsinfrastruktur gjennom The European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure (ECCSEL), som er svært sentralt for det vi blant annet gjør i FME Norwegian CCS Research Centre (NCCS). Videre bør man i den nye Energi21-strategien legge til rette for forskning på produksjon av hydrogen fra naturgass med CCS som en akselerator for hydrogen i energisystemet og en forretningsmulighet for Norge.
- Letedirektør: - Vi bør akseptere en viss mengde CO2-lekkasje fra lagring (TU Ekstra)
