Norges desidert største og mest inntektsbringende næring står også for de største skandalene i landet. Likevel skaper dødsfall og milliardsmeller minimalt med engasjement.
Årsaken er nok sammensatt, men mye kan forklares med et anonymt persongalleri i en bransje som ligger langt til havs, der de færreste ferdes.
For øyeblikket utspiller det seg et aldri så lite drama: To selskaper der staten er hovedeiere – Statoil og Petoro – sitter for tiden i møter med det store, franskeide oljeselskapet Total E&P Norge.
Møtene dreier seg om fremtiden til Martin Linge-prosjektet i Nordsjøen.
Det handler blant annet om milliarder av skattebetalernes kroner.
– Finansiert av tapte skatteinntekter
Allerede nå har prosjektet blitt over 10 milliarder dyrere enn opprinnelig anslått. Minst seks personer har omkommet. Fortsatt skal det være alvorlig skadede personer etter ulykken som skjedde på arbeidernes dag tidligere i år.
Men prosjektet – som allerede er utsatt – ser ut til å koste ytterligere milliardsummer.
Regningen for dette vil i all hovedsak tilfalle norske skattebetalere: Om lag 90 prosent av denne typen overskridelser er det staten som må betale.
– Poenget er at vi har et balansert skattesystem, hvor vi deler på utgifter og inntekter. Den norske stat er med på å finansiere disse overskridelsene i form av tapte skatteinntekter. Disse summene er så store og utgjør så mye at vi er nødt til ha et veldig våkent øye til dette.
Det sa Siri Meling, en av Høyres politikere som lenge satt i energi- og miljøkomiteen på stortinget, da Teknisk Ukeblad for en tid siden presenterte oversikten over kostnadsoverskridelser på norske oljeprosjekter de siste 14 årene. Tallet var på gigantiske 200 milliarder kroner, kun i overskridelser.
Dette er om lag 50 ganger så mye som regjeringen stilte opp med i den såkalte tiltakspakken under oljebremsen. Den pakken var på om lag fire milliarder kroner.
- Da Martin Linge ikke nådde løftevinduet, gikk prosjektet på en milliardsmell: Nå kan det skje igjen
10 ganger så stort som «stortingsskandalen»
Den foreløpige smellen kun på Martin Linge er – for sammenligningens skyld – om lag 10 ganger så stor som smellen på den mye omtalte stortingsskandalen.
Rehabiliteringen av Stortinget skulle egentlig kostet 700 millioner kroner, men prislappen er nå på minst 1.800 millioner. Det er minst 1,1 milliarder i overskridelse.
Martin Linge-overskridelsen er på minst 10,4 milliarder, og er ventet å stige enda mer. Ser vi enda litt nærmere på prosjektene på sokkelen blir summene gedigne. Goliat har overskridelser på mellom 16 og 20 milliarder kroner. Yme-plattformen ble skrotet før den hadde fått produsert for en eneste krone i skatteinntekter, med en prislapp på minst 14 milliarder, mot et opprinnelig estimat på under 5 milliarder.
Spørsmålet er: Hvorfor blir de massive skandaleprosjektene i havet sjelden kritisk gjennomgått av de nasjonale mediene? For det er stort sett de små og mellomstore redaksjonene som tar for seg dette: Aftenbladet i Stavanger. Petro.no. Teknisk Ukeblad. Finansavisen. Og til en viss grad Dagens Næringsliv og E24.
NRK, Aftenposten, VG, TV2, samt Dagbladets gode gravejournalister virker ikke å være særlig interessert i milliardene som forsvinner i oljeprosjektene.
Så hvorfor er det slik? Det kan være flere svar på dette.
Et mulig svar kan være at risikoen for overskridelser i oljeutbyggingene på mange vis er kalkulert. Selv om det ryker noen titalls milliarder ekstra kroner ut på enkelte prosjekt, er gevinsten for staten likevel såpass god totalt sett at det ikke har all verden å si.
Men er det et godt nok argument for ikke å følge pengene og konfliktene i Norges desidert største bransje?
- Hva skjedde egentlig på Goliat? Her er den tekniske historien bak milliard-strømbruddet på Goliat
Ikke en gang Eldar Sætre?
Et annet mulig svar er at det kanskje er litt lite saft i stoffet. På mange vis føles nok oljevirksomheten for fjernt for de fleste leserne. Mens det i stortingssaken går an å skape følelser når kjente personligheter står midt i konflikten, dreier oljeskandalene seg stort sett om betong og metall langt uti havet. Det er prosjekter som folk stort sett aldri ser noe til.
Folk vet hvem stortingspresident Olemic Thommessen er. Men hvor mange vet egentlig hvem som er sjef i Enis norske avdeling? Eller: Hvor mange vet noe om Eni Norge, som er operatør på Goliat, i det hele tatt?
Hvor mange vanlige lesere har egentlig et forhold til sjefen for Total E&P Norge, som står for Martin Linge-smellene?
Hvem er det som kjenner på et brennende engasjement når det kommer nye avsløringer om Yme-operatør Talisman (som nå heter Repsol Norge)?
Hadde det kanskje vært mer saftig om det var Statoil som stod bak disse blemmene? Eller hadde dette også gått under radaren? Tidligere førte store overskridelser til nasjonale skandaler, for eksempel da både Statoil-styret og administrerende direktør måtte gå etter Mongstad-saken.
Hadde det skjedd i dag? Eller er det sånn at ikke en gang Eldar Sætre skaper de store følelsene hos folket?
Det vil kanskje vise seg når regningen skal gjøres opp etter det høyst marginale Aasta Hansteen-prosjektet i Norskehavet. Også dette prosjektet er både utsatt og dyrere enn først antatt. Så vil tiden vise hvor stor smellen blir.
- Ferske rettsdokumenter gir unik innsikt: – Yme ville blitt åtte år forsinket
