Jonny Hesthammer er administrerende direktør i oljeleteselskapet M Vest Energy, og bidragsyter til TU. I analyse av klima- og energiåret 2021 hevder han at det er flere veier fram til målet, som er å få den globale klimautviklingen under kontroll.
Felles for disse veiene er langt mer fornybar energi og kjernekraft enn nå, og høy karbonskatt for å bremse ned bruk av kull og etter hvert også jordolje og naturgass.
Hesthammer avsluttet denne analysen med fromt ønske om at kjernekraft snart skal komme på banen i den politiske energidebatten i Norge. Han begrunner dette ønsket med at kjernekraft – i stedet for vedvarende vindkraftutbygging – vil spare oss for «unødvendige» naturinngrep.
Når vi har valgt bort både mye mer vannkraft og gasskraft, er de gjenværende energialternativene vindkraft og kjernekraft. På land forårsaker vindkraftutbygging store land-skaps-inngrep, mens offshore vindkraft krever relativt store og dyre konstruksjoner.
Hvor kan vi bygge?
For å dra i gang politisk debatt om kjernekraft, må noen peke ut aktuelt sted for bygging av stort kjernekraftverk. Og så må det avklares hvilken rolle kjernekraften bør få i energiforsyningen.
Undertegnede har funnet mulig tomt for stort kjernekraftverk i Østfold; 1,5 km vest for utløpet fra Øyeren og like nord for Glomma: Der kan knapt 3 km tunnel for kjølevann – fra dypt nede i Øyeren til inntaksbassenget for Solbergfossen kraftverk – lede mye vann utenom trang del av Glommas elveløp, som i store flommer fungerer som flaskehals og da forårsaker stor stigning av vannstanden i Øyeren.
Med ny kraftforsyning fra kjernekraftverk ved Glomma, blir Østlandet mindre avhengig av overføring av vannkraft fra Vestlandet. Dette vil åpne for utveksling av mye mer kraft mellom Vestlandet og andre land ved Nordsjøen: I praksis kan tidsrommene med eksport av vannkraft bli noe lengre enn tidsrommene med import av vindkraft, så dette blir betydelig netto krafteksport.
Behov for flere utenlandskabler
Hesthammer nevner at satsingen på sol- og vindkraft i Tyskland har blitt temmelig dyr, med at stabil energileveranse da krever «installert overkapasitet og parallelle energisystemer». Dette indikerer at den grove sjøkabelen som nå er lagt fra Sirdal i Agder til Tyskland slett ikke vil dekke behovet for balansekraft der, kanskje blir det aktuelt å legge kabel til Tyskland også fra Rogaland, og eventuelt også fra Telemark.
Hesthammer nevner også at Kina nå satser også på kjernekraft i tillegg til sol- og vindkraft, og med det blir mindre avhengig av kullkraft med store CO₂-utslipp. Han nevner ikke det store framtidige industrilandet India, som med satsing på kullkraft vil bidra mye til vedvarende store globale CO₂-utslipp; men som med satsing på kjernekraft kan holde sine CO₂-utslipp nede. India har ikke særlig store arealer som kan tildekkes med solcellepaneler, og heller ikke særlig mye vind.
Nettopp India er eksempel på at handlingsrommet er lite, hvis den enorme globale utfordringen opphopingen av avgassen og klimagassen CO₂ i atmosfæren er skal takles.
Undertegnede mener at uttrykket «flere veier til målet» er uheldig, når menneskeheten neppe har råd til å velge bort den store energimuligheten kjernekraft er! «Alle monner drar» er godt uttrykk, når menneskeheten sliter med omlegging fra kull, olje og gass til utslippsfri energi.
Kanadisk kjernekraftindustri: Vil gi teknologihjelp til norsk kjernekraft
