Direktør i Patentstyret Kathrine Myhre mener Norge trenger flere bein å stå på enn «bare» olje og gass, etter at vi nok en gang blir klart slått av våre naboland – og en del andre – i den årlige innovasjonsrangeringen fra World Intellectual Property Organization (WIPO).
Sveits og Sverige inntar de to øverste plassene på rangeringen, som i fjor. WIPO trekker blant annet fram forskningssystemet og et sofistikert marked med innovative selskaper som forklaringen på at svenskene igjen er i verdenstoppen.
Hva med Norge? Vi havner på 20. plass, omtrent som i fjor – ned én plass. Et fellestrekk de siste årene er at vi putter langt mer ressurser inn i innovasjon, enn vi får ut. Denne indeksen gir oss en 13. plass på input, og en 28. plass på output.
Nummer 20 er fortsatt bra
Nå er det mange land som kommer dårligere ut, og kanskje er det ikke så ille å være nummer 20 på en verdensranking. Vi topper også indeksen for infrastruktur, først og fremst på grunn av vår omfattende strømproduksjon. Men hvorfor kommer svenskene så mye bedre ut enn oss?
Det er jo nærliggende å tenke på den virkelig store forskjellen mellom Norge og Sverige: Oljeinntektene.
– Mye av næringslivet i Norge er råvarebasert, og rettet inn mot olje og gass, påpeker patentdirektøren i egen pressemelding om innovasjonsindeksen.
Vi har dessuten ikke overflod av teknologisk kompetanse. Relativt sett scorer vi dårlig på andelen som utdannes som ingeniører og vitenskapelig personell. Vi tiltrekker oss også relativt lite investeringer fra utlandet. Til gjengjeld topper vi tabellen over Wikipedia-redigeringer målt mot innbyggertallet. Det er jo morsomt, men kanskje ikke spesielt nyttig.
Mye som ikke måles
Vi skal huske på at en slik rangering ikke gir det hele bildet. Mye som ikke er så enkelt å måle, er utelatt. Hvis Norge for eksempel er vesentlig bedre enn andre på innovasjon internt i selskapene, kunne det gitt en bedre plassering. Men har vi dekning for å slå det fast, eller er det bare selvbildet som kommer i veien? Det er lett å henfalle til forklaringer om at slike målinger ikke gir det hele bildet – det blir fort en behendig bortforklaring som gjør det unødvendig å stille seg selv kritiske spørsmål.
Kan hende gir denne rangeringen grunn til å se oss selvkritisk i speilet, og spørre: Hvordan blir vi dyktigere? I stedet for å slå oss på brystet og utbasunere «se, så flinke vi er»? Hvilket av de to utgangspunktene vil gi oss best industri i framtiden? For meg er svaret åpenbart.
Helt uavhengig av når oljealderen tar slutt i Norge, trenger vi nye inntektsstrømmer og næringer som kan gi Norge en god balanse mellom import og eksport de neste tiårene. Det finnes neppe noen «neste olje», skriver Eva Helen Rognskog, daglig leder i sensorselskapet Satpos i DN denne uka. Hun er ikke alene om å etterlyse flere større inntektsstrømmer.
Batterier og datasentre
Batterifabrikkene har på kort tid blitt et klart satsingsområde, selv om det kan se ut til at Norge får trøbbel på grunn av avtalen mellom EU og Storbritannia som kan utløse toll på norskproduserte batterier. Flere kommuner ønsker også å satse på datasenter, en svært kraftkrevende industri som Norge kan ha gode fortrinn for, med vår store vannkraftproduksjon.
På andre områder har vi ambisjoner, men innen både havvind og hydrogen er det slett ikke åpenbart at Norge ligger lengst fremme. Blir dette to områder der vi putter inn store ressurser, uten å få så mye igjen, slik indeksen indikerer at vi allerede gjør på andre områder?
Det er tegn på ineffektivitet i økonomien når vi pøser på med innsats, men ikke klarer å levere tilsvarende resultater. Det har vi kanskje råd til akkurat nå mens vi fortsatt har store pengestrømmer fra olje og gass, men slett ikke på sikt. Vi har åpenbart noe å lære av svenskene, ifølge innovasjonsindeksen.
Klar melding fra Brussel: EU henger etter klimamålene, men det gjør Norge også
