Myten om at vitenskap og teknologi tjener allmennheten og bringer oss nærmere sannheten, lever i beste velgående.
Sintefs Gemini-redaktør Åse Dragland skrev en kronikk om teknologers tapte terreng for Teknisk Ukeblad i oktober i fjor. Hun sier at "forskningens vesen er å bringe fram ny kunnskap og ny viten, foreta tester, høste erfaringer og finne løsninger på problemer."
Historien om informasjonsteknologi er et vitnesbyrd om noe annet: Teknologiens vesen har vært militært. Ifølge The Bulletin of Atomic Scientists fra juni 1990 ønsket flere vestlige telefonoperatører på 90-tallet, med et amerikansk telefonselskap i spissen, å legge fiberoptikkabler for 500 millioner dollar på tvers av Sovjetunionen. National Security Agency i USA satte seg mot forbedringen av sovjetisk telefoni. NSA hadde investert milliarder av dollar i å spionere på sovjetisk radio- og telefonkretser fra dets satelitter som kretset over jorden. Det var nemlig sovjeternes primitive telefonteknologi som gjorde spioneringen mulig. Med andre ord, det er ofte mer hensiktsmessig for forskere å undertrykke fremskritt fremfor å fremme det.
Undertrykker ny viten
At teknologer gjerne er kjøpt og betalt av industri og det militæret, kommer ikke som noen overraskelse. Men hva med vitenskapen - er den noe bedre i sin søken etter sannhet? Den kjente vitenskapshistorikeren og filosofen Thomas S. Kuhn skriver i The Structure of Scientific Revolutions at det er svært sjelden at nye teorier erstatter teorier som allerede nyter aksept. Tvert imot, viser Kuhn, vil vitenskapsmenn og -kvinner ofte undertrykke ny viten fordi den strir imot "sannhetene" som vitenskapen allerede har forpliktet seg til.
Betyr dette at forskere har makt, og at de bestemmer over hva som er sannheter? Hvis vi snakker om utviklingen av informasjonsteknolog, i er svaret nei. Det militæret - med det amerikanske forsvar i spissen - har kjørt løpet her.
Forsvarets forskningsinstitutt la grunnlaget for den norske dataindustrien." Utvalget for matematikkmaskiner" i 1949, for eksempel, besto av personer fra Forsvaret og forskningsmiljøet. Næringslivet var ikke representert. Frederic, den første programmerbare maskinen her i landet, ble brukt til krigssimulering og vassdragsberegninger.
Overdreven tro på enkeltforskere
Utenfor Norge er det bare å se på historien om Bletchley Park i England som på sitt største huset over 10.000 mennesker under krigen. Oppgaven for de berømte kodeknekkerne, som Alan Turing og Max Newan, var å knekke selve ryggraden i tysk militær og intelligenskommunikasjon, Enigma cipher . Et resultat av arbeidet var Colussus, verdens første programmerbare elektroniske datamaskin.
Likevel rosemales ITs historie med statsviter Arild Haraldsens i spissen. Haraldsens bok 50 år - og bare begynnelsen hylles av Den norske dataforeningen som den definitive krønike over de første 50 IT-år i Norge. Haraldsen er sikker i sin sak: Utviklingen av norsk IT hadde tre drivkrefter: striden mellom forskere om de beste løsningene, sivil industri (bankene, skipsfartnæring og oljevirksomhet) og en industripolitisk strategi om å legge grobunn for norsk IT-næring.
Haraldsen gir konkurransen mellom forskere og særlig "geniene" en uforholdsmessig andel av æren for utviklingen. IT-utviklingen hadde vært helt annerledes uten Nygaard og Dahls epokegjørende forskningsinnsats, heter det i den populære fremstillingen av norsk IT-historie.
At enkelte mennesker har utrettet mye mer enn andre er ikke å stikke under en stol, men troen på enkeltforskeres bidrag synes å være overdrevet når Haraldsen påstår at "Utviklingen av Internett har helt og holdent - bortsett fra bruk av Internett til seismologiske observasjoner - blitt drevet frem av enkeltpersoner." Det er en interessant påstand med tanke på at utvikling av internett starter i USA med militærets opprettelse av Arpanet(Advanced Research Projects Agency Network) i 1969.
Haraldsens konklusjoner synes å gå på tross av de fakta han presenterer. I det ene øyeblikket forteller han at Norge fikk en sentral rolle i overvåkingen av prøvestansavtalen (mellom Sovjet og USA) fra 1968, og senere skriver at IT-sjefen fra Arpanet som besøkte FFI i 1972 hadde" ingen militære formål med sitt besøk". Begrunnelsen er at Arpas utsendinger - som ville samarbeide om ressursdeling av datanett - pekte på den forretningsmessige verdi norsk skipsfart ville ha av å bruke et slikt system: "Deres 'salgsargument' var slett ikke av militær karakter. " Mener Haraldsen at vekst i norsk skipsfart utelukket å bruke skipsfarten til å følge sovjetiske militære enheters bevegelser? Mener forfatteren videre at utsendinger fra det amerikanske militæret følte en plikt som supermakt å fortelle sitt lille vertsland alt om sine motiver?
Teknologisk determinisme
Dette bringer oss til den siste myten som må avlives når vi snakker om teknologisk utvikling: teknologisk determinisme. I en naïv forståelse av teknologisk utvikling (teknologisk determisme) er det teknologien som fremtvinger endringer i samfunnet. Norsk Datas fall, for eksempel, forklares ofte med teknologiske årsaker, at ND skulle vært raskere med en overgang til UNIX og PC-er siden UNIX og PC-er var enklere og billigere løsninger. Med andre ord, når man ikke følger teknologiens ledelse, går det galt.
At Norsk Data ikke overlevde, har kanskje helt enkle, bedriftsøkonomiske og teknologiske årsaker. Men Norsk Data ble i sin tid etablert uavhengig av og i strid med ledelsen ved Forsvarets forskningsinstitutt. Å komme på kant med det militære utgjør mer enn en parentes i historien når det gjelder utvikling av kommunikasjonsteknologi i et NATO-land under den kalde krigen.
En svakhet ved teknologisk determinisme er at den ikke forklarer hvorfor dårligere teknologi noen ganger opplever markedssuksess på bekostning av mer elegant teknologi. Teknologisk determinisme er utgått på dato som forklaringsmodell fordi teknologien, kunnskapen og bruken av den oppstår i mellommenneskelige samhandlinger etter ønske(tenkning) og/eller behov.
Hvorfor undertrykker samfunnsvitere den viktigste drivkraften bak mye av vår teknologi - nemlig militærets behov? Er det politisk ukorrekt å antyde at vi kan takke Pentagon for at Norge har opplevd rask vekst innen informasjonsteknologi?
Forbindelsen mellom IT og ønsket om å vinne krig og senere beholde verdensmakten er velkjent. At forskere ofte har vært nyttige " fagidioter", er heller ingen statshemmelighet. Men kjensgjerningen er kanskje ubehagelig. Den passer liksom ikke inn i det bildet Haraldsen og Dragland har av forskere som viktige, sannhetssøkende mennesker som løser problemer og stimulerer til vekst. Dragland skriver at teknologene har mistet sin innflytelse på samfunnsutviklingen. Da må vi spørre: Hvilken innflytelse?
Det er ofte mer hensiktsmessig for forskere å undertrykke fremskritt fremfor å fremme det.
