For over to år siden fortalte TU om de enorme planene som landene rundt Nordsjøen har for å investere i vindkraft til havs. Ett land glimret med sitt fravær: Norge.
Siden den gang har investeringene og særlig planene for framtidige offshore vindkraftprosjekter bare skutt i været. Energiøyene i Nordsjøen rykker nærmere.
I forbindelse med Arendalsuka lanserte en råvareanalytiker ideen om at Norge bør investere 100 milliarder kroner i året fram til 2030, for å få stort nok volum på vindkraft.
Solnedgang for fossilt
Bjarne Schieldrop, sjefanalytiker i SEB, peker i et intervju med E24 på at sysselsettingen innen olje og gass kan bli halvert innen 2035, og at det er nå vindkampen begynner.
– Det bør bygges kabler til kontinentet, og Norge bør gå i dialog med politikerne i Brussel, Tyskland og Frankrike og si at vi kan tilby dette. Norge trenger det som en arvtager til en olje- og gassektor på vei inn i solnedgangen, er noe av Scieldrops budskap i E24.
Man kan si at det å satse til sammen 1000 milliarder kroner fram til 2030 er en «tenk på et tall»-øvelse. Men essensen i utspillet er at det Norge driver med av ny, fornybar energisatsing, er altfor smått.
Verden over er det allerede forventet at investeringene vil nå svimlende 7000 milliarder kroner de neste ti årene.
Dette står i sterk kontrast til hvordan vi tenker om norsk gass, og selvtilliten vi har på at denne gassen blir en viktig del av energimiksen i Europa i overskuelig framtid.
1000 TWh eksport
Schieldrops grove regnestykker indikerer at vi trenger å eksportere 1000 TWh med strøm hvis vi skal erstatte den energimengden vi leverer av olje og gass – korrigert for at elektrisitet er en svært mye mer effektiv energibærer enn de fossile brenslene.
Foreløpig snakkes det om en eksport av 10 TWh. Til sammenlikning vedtok EU-kommisjonen for flere år siden at det er et mål å bygge opptil 450 GW kapasitet med havvind på lang sikt. Forskjellene i hvor stort EU tenker, mot hvor smått Norge tenker, er slående.
Så er det utfordringer om vi vil etablere Norge som en storeksportør av elektrisitet: Strøm selges ikke på samme måte som olje og gass. Det er distributøren mer enn produsenten som ender opp med gevinsten hvis prisene stiger. Men slike systemer kan faktisk endres, hvis det er politisk vilje til det.
Alle kan lage strøm
En annen utfordring er selvsagt at landene kan velge å produsere strømmen selv. Nesten ingen andre nordeuropeiske land har olje og gass i stort omgang. Alle kan bygge vindkraftparker og sette opp solceller. Om Norge skulle ha en naturgitt fordel ved at vi kan ha gunstige vindforhold, er ikke nødvendigvis den fordelen så stor at det veier opp for å henge etter i utbyggingen.
På den annen side har vi satset på flytende havvind, og om den teknologiske utviklingen skulle lykkes, kan det være at det viser seg å være riktig strategi. Det er som alltid vinneren som skriver historien.
Får analytikeren rett? Det gjenstår å se. Ingen kjenner framtiden. Men den er ikke forutbestemt – den skapes gjennom en kombinasjon av initiativ, vilje og vedtak. Viljen som Schieldrop etterlyser, den trenger vi.
