Iran er et av de heteste områdene i den internasjonale oljeindustrien. Landet har dessuten et stort behov for kunnskap og teknologi. Oljeselskapene, deriblant Norsk Hydro, står i kø for å komme inn i landet.
– Iran er fantastisk spennende for internasjonal petroleumsindustri, mener jusprofessor Ola Mestad.
Forvitret teknologinivå
![HP Norge](https://images.gfx.no/80x/2757/2757793/hp%2520logo.png)
![](https://images.gfx.no/cx0,cy1244,cw8192,ch2731,2000x/2848/2848258/hp_day4_roz_ambiente_maja_0384_shot_086%2520(1).jpg)
Iranerne vet at deres kompetanse og teknologinivået innenfor oljevirksomheten relativt sett har sunket. Det har ført til et stigende ønske om samarbeid med vestlige oljeselskaper.
– Spørsmålet blir hvordan Iran kan få til et slikt samarbeid. I grunnloven står det klart og tydelig at ingen utlendinger kan eie viktige ressurser i Iran, påpeker Mestad.
I stedet for å gi utlendinger klassiske produksjonsdelingsavtaler av den typen vi kjenner fra andre områder, har Iran de siste to-tre årene etablert noe som kalles Buy Back-avtaler. De går i prinsippet ut på at et utenlandsk selskap inngår en avtale om et bestemt felt med det iranske nasjonale oljeselskapet (NIOC).
Ingen eierandel i feltene
Avtalen innebærer at det utenlandske selskapet skal forestå den tekniske utviklingen av feltet. Men de gjør dette som en konsulent, og får ingen eierandel i feltet eller ressursene.
På forhånd har partene avtalt hvilken verdi denne bistanden har. Verdien danner grunnlaget for hvor stor fortjeneste det utenlandske oljeselskapet kan hente ut.
– Buy Back vil si at man har muligheten til å få sin fortjeneste tilbake i form av olje. Siden det er ressursene som er det viktigste å ha kontroll over, vil de fleste velge å få sitt utbytte i form av olje. Man bytter teknologi og kunnskap mot olje, for å si det enkelt.
Les mer om saken i TU nr. 7, som kommer på nett og papir 15. februar.