Iran er et av de heteste områdene i den internasjonale oljeindustrien. Landet har dessuten et stort behov for kunnskap og teknologi. Oljeselskapene, deriblant Norsk Hydro, står i kø for å komme inn i landet.
– Iran er fantastisk spennende for internasjonal petroleumsindustri, mener jusprofessor Ola Mestad.
Forvitret teknologinivå
Iranerne vet at deres kompetanse og teknologinivået innenfor oljevirksomheten relativt sett har sunket. Det har ført til et stigende ønske om samarbeid med vestlige oljeselskaper.
– Spørsmålet blir hvordan Iran kan få til et slikt samarbeid. I grunnloven står det klart og tydelig at ingen utlendinger kan eie viktige ressurser i Iran, påpeker Mestad.
I stedet for å gi utlendinger klassiske produksjonsdelingsavtaler av den typen vi kjenner fra andre områder, har Iran de siste to-tre årene etablert noe som kalles Buy Back-avtaler. De går i prinsippet ut på at et utenlandsk selskap inngår en avtale om et bestemt felt med det iranske nasjonale oljeselskapet (NIOC).
Ingen eierandel i feltene
Avtalen innebærer at det utenlandske selskapet skal forestå den tekniske utviklingen av feltet. Men de gjør dette som en konsulent, og får ingen eierandel i feltet eller ressursene.
På forhånd har partene avtalt hvilken verdi denne bistanden har. Verdien danner grunnlaget for hvor stor fortjeneste det utenlandske oljeselskapet kan hente ut.
– Buy Back vil si at man har muligheten til å få sin fortjeneste tilbake i form av olje. Siden det er ressursene som er det viktigste å ha kontroll over, vil de fleste velge å få sitt utbytte i form av olje. Man bytter teknologi og kunnskap mot olje, for å si det enkelt.
Les mer om saken i TU nr. 7, som kommer på nett og papir 15. februar.
