Mon tro om ikke amerikanerne har rett. Norge er i en industriell hengemyr. Investeringsnivået i vår fastlandsindustri er skremmende lavt. Våre hovedområder er fortsatt råvareproduksjon og i svært liten grad videreforedling.
Andelen av midler avsatt til forskning og utvikling i norsk næringsliv er lavest i Europa. Det statlige bidraget til både forskning og utvikling har stått stille, og har for mange områder blitt kraftig redusert gjennom det siste tiåret. Vi har halvparten så mange ingeniører pr. 1000 innbyggere som våre naboland.
De høye investeringene på sokkelen de siste 20 årene har sørget for at landets beste hjerner har strømmet til oljeindustrien. Men nå synker investeringsnivået. Dette kan tilføre norsk industri flere kloke hoder – men sannsynligheten taler i mot, fordi industrien er for traust. Ungdommen vil ut i dot.com- eller telekomverdenen. Det er her det mulig å gjøre rask karriere og hente ut større fortjenester.
Mens politikere kranglet om hvem i Norge som skal gjøre oss til verdens fremste IT-nasjon, satte både svensker og finner landet i et IT-gir og etterlot oss i en støvsky. De har omstilt seg til å møte det 21. århundre, mens vi krangler om hvordan vi skal forvalte pengene som strømmer inn fra oljen i alt for store mengder, slik at det ikke lenger er viktig å snakke om hvordan samfunnet skaper verdier for å møte morgendagen.
Nå må politikere og investorer forstå at det er å tide med en industriell nytenking i dette landet. Penger må brukes til utdanning, forskning og utvikling. Ikke på luksus.
Norge har alltid vært kjent for skippertak hvor vi alle drar lasset sammen. La oss ta et skippertak for å utvikle Norge, med en fremtidsrettet og konkurransekraftig kompetanseindustri. Finnes politikere som tør å ta opp hansken?
