.jpg)
«Verden har ikke behov for mer olje og gass, innstill leting og utbygging!» er det siste budskapet fra IEA, det internasjonale energibyrået i rapporten «Net Zero by 2050: a Roadmap for the Global Energy Sector», NZE. Rapporten er utarbeidet på initiativ av den britiske regjering som en forberedelse til klimatoppmøtet COP26 i Glasgow i november i år. For å få oppmerksomhet slås det på stortrommen.
Hensikten er en omfattende forandring av verdens bruk av energi, med sikte på en rask elektrifisering av verdensøkonomien og en omfattende nedtrapping av bruken av olje, gass og kull. Siden den industrielle revolusjon har strukturen i energimarkedet vært i gradvis forandring, drevet av markedet ved at billigere, mer effektive og renere energikilder ved sin konkurransekraft etter hvert har fortrengt mer kostbare, mindre effektive og mer forurensende energikilder, som da olje erstattet kull i det 20. århundre. Politikerne har lagt forholdene til rette, beslutningene er i stort monn blitt tatt av brukerne, husholdninger og foretak. Forandringen tok lang tid.
Rask endring
Denne gang skal forandringen skje raskt, på tre tiår fram til 2050, og mye fram allerede til 2030, med en sentralisering av beslutningene. Politikerne skal tvinge brukerne til å gå over til elektrisitet og til å bruke mindre energi. Investeringene i energisektoren skal mangedobles på få år. Priser på strøm og drivstoff skal i været, kanskje firedobles.
Argumentet er at verden skal bli rikere ved å bruke mindre og langt mer kostbar energi mer effektivt. Opplegget er imidlertid at åtte millioner arbeidstakere i fornybar energi skal erstatte én million arbeidsplasser i olje- og gassindustrien, og de skal levere et mindre volum energi. Menneskelig arbeidskraft skal erstatte energi fra naturen. Dette er en omsnuing av flere hundre års historie der menneskene i økende utstrekning har brukt naturens energi for å frigjøre seg fra slit, ikke bare i manuelle oppgaver.
Sol og vind
IEAs poeng er at med dagens politikk og planer vil det ikke komme et gjennombrudd for fornybar energi. Utsiktene er at etterspørselen etter olje vil overgå 100 millioner fat/dag allerede i 2022 og trolig øke ytterligere fram til 2035, for deretter kanskje å avta mot 2050.
NZE foreslår en omfattende elektrifisering av hele verdens energisystem, basert på solkraft og vindkraft, sammen med omfattende investeringer i energieffektivitet. En stor del av innsatsen skal gjøres innen 2030. For eksempel skal andelen av elektriske biler i salget av nye biler øke fra 5 prosent i 2020 til 60 prosent i 2030, på verdensbasis.
Kapasiteten i kraftgenerering skal firedobles fra 2020 til 2030. Energiintensiteten i verdensøkonomien skal i samme tidsrom avta med fire prosent årlig. Ambisjonen er at i 2050 skal verdens energiforbruk være 8 prosent lavere enn i 2020, med en befolkning to milliarder større og en verdensøkonomi som er fordoblet.
OECD: Bruker mye mer energi
Budskapet gjelder hele verden, men det internasjonale energibyrået IEA representerer vestlige land, medlemmer av OECD. I 2019 sto IEAs medlemsland for 17 prosent av verdens befolkning og 41 prosent av energiforbruket, 46 prosent av oljeforbruket, og om lag halvparten av verdensøkonomien. I OECD-landene forbrukte hver innbygger tre ganger så meget energi som en ikke-OECD-borger, fire ganger så meget olje, og var nesten seks ganger så produktiv.
Spørsmålet er om OECD-borgeren bruker mer energi på grunn av høyere produktivitet eller om forspranget i produktivitet skyldes en bedre tilgang på energi. Svaret er ikke enkelt.
I hele verden er det rom for både vekst og effektivisering i forbruket av energi. Forbruket av primærenergi er i dag forholdsvis lite effektivt; selv de beste forbrenningsmotorene utnytter mindre enn 50 prosent av energien i olje til transport. Derfor kan elektrifisering være nyttig. Dette krever prisinsentiver og at forbrukerne har midler til å anskaffe mer effektivt utstyr.
Rapporten overser at energipriser også er et sosialt problem. Utgifter til energi stiger ikke i takt med inntektene. Som andel av et husholdningsbudsjett avtar kostnader til energi med økende inntekt. Risikoen er at høyere energipriser fører til en mer effektiv bruk i velstående grupper og land, mens fattigere grupper og land rammes; de vil måtte betale høyere priser uten å ha råd til å anskaffe mer effektivt utstyr.
Høye karbonskatter
Omleggingen skal finansieres ved bl.a. høye karbonskatter. I rike, vestlige land foreslås en karbonskatt på $130/tonn i 2030, økende til $250/tonn i 2050, i andre viktige land, som Brasil, India, Kina og Sør-Afrika, foreslås $ 200/tonn. Karbonskatten er et mellomlegg som vil gjøre olje og gass dyrere å forbruke og mindre lønnsomt å utvinne.
Rapporten nevner knapt tilgangen på sjeldne mineraler som innsatsfaktorer i elektrifiseringen
I den utstrekning den tilfaller forbrukerlandene, innebærer den en overføring av inntekt fra olje- og gassprodusenter til forbrukerland, og særlig ramme land i Midtøsten og Nord-Afrika, samt Nigeria, Russland og Venezuela. De vil ha gode grunner til et nærmere samarbeid med Kina og kanskje til å selge sin olje i kinesisk valuta. Kina er verdens største kjøper av olje, med et verdensomspennende nettverk av investeringer og forsyninger. Vestlige tiltak mot olje kan drive land som Irak, Iran og Saudi-Arabia inn i Kinas armer.
Utsiktene for ZNE til å lykkes kan diskuteres. Det nevner uttrykkelig at en betydelig del av omleggingen, særlig etter 2030, vil måtte baseres på teknologi som enda ikke er i markedet. Den nevner knapt tilgangen på sjeldne mineraler som innsatsfaktorer i elektrifiseringen. Rapporten tar imidlertid opp behovet for en omorganisering av markedene for elektrisitet for å unngå at tidvise overskudd av solkraft og vindkraft fører til negative strømpriser, men den antyder ingen løsning.
Siden finanskrisen i 2008–2009 har energiforbruket i OECD-landene stagnert, men utenfor OECD-området har det steget med 3 prosent i året. NZE vil snu trenden. Kostnaden skal bæres av utviklingslandene.
Den politiske bakgrunnen
NZE bryter med tradisjonen i IEA som har satt søkelys på bekymring for energiforsyninger og priser. Nå har sammenfallet av tre politikere, Joe Biden i USA, Boris Johnson i Storbritannia og Ursula von der Leyen i EU, gitt makt til en kursendring i IEA.
President Biden har behov for ekstern støtte i kampen for å omorganisere energisektoren, med et prekært flertall i Senatet og sterk motstand fra industrien. Statsminister Johnson har lansert dristige planer om null utslipp til høye kostnader, og møter økende motstand i sitt eget parti. EU-president von der Leyen har satset på EUs grønne skifte som en videreføring av en politikk som har gitt Europa verdens høyeste energipriser og lav økonomiske vekst, og der mange av EUs medlemsland sliter med stagnasjon, høy ledighet og sosial forverring.
Det er tvilsomt om regjeringen Biden vil kunne oppnå støtte i Kongressen for en høy karbonskatt eller en stans i letingen etter olje. Selv om sentralregjeringen har en viss kontroll med havområdene, er store, prospektive landområder i privat eie; der foregår utvinningen av skiferolje og -gass. I Europa er de politiske utsiktene lysere for en høy karbonskatt, men den ville eventuelt ytterligere svekke konkurranseevnen overfor USA og Kina. Dette utelukker ikke at tiltak som fordyrer energi vil bli satt ut i livet, kanskje på klønete måter. Utenfor OECD-området har forslagene fra NZE svake sjanser.
Mulige konsekvenser
Det mest sannsynlige utfallet er at NZE vil få mye oppmerksomhet fram til COP26 i november, for deretter å gå i glemmeboken, i likhet med Kyotoavtalen fra 1997 og i praksis Parisavtalen fra 2015 på grunn av manglende finansiering. Det nest mest sannsynlige utfallet er at NZE vil bli tatt noe på alvor i Europa og vil bidra til verdensdelens ubetydelighet i internasjonal økonomi og politikk. Et enda mindre sannsynlig utfall er at NZE blir tatt på alvor i både Europa og USA, og påskynder forskyvningen av internasjonal økonomi til Asia.
Rapportens forslag om en stigende karbonskatt har motstykke i en forventning om lavere oljepris, $35/fat i 2030, fallende til $25/fat i 2050. Én mulighet er at oljeindustrien vil kunne tilpasse seg lave priser og fortsatt levere store volum. Lave oljepriser kan gi oljeprodusenter med lave kostnader insentiver til å øke eksportvolumet for å nå sine inntektsmål. En annen mulighet er at en høyere karbonskatt i viktige forbrukerland møtes med høyere oljepriser fra OPEC og Russland, særlig dersom oljevirksomheten i OECD-området stenges ned uten at kostnadseffektive alternativ foreligger i markedet.
Store svakheter
Rapporten er omfattende og velskrevet, men har ved nærmere ettersyn store svakheter ved utelatelser, halvsannheter og skråsikre påstander uten grunnlag. Stilen minner om den britiske statsminister Boris Johnson snarere enn om IEAs nøkterne og balanserte utredninger. Derfor er det grunn til å kaste et kritisk lys på rapportens innhold så vel som på dens politiske hensikt. Det viser seg vanskelig å stagge etterspørselen etter olje. ZNE kan kanskje ses som et forsøk på å dempe tilbudet.
ZNE kan også ses som et tiltak for å omorganisere verdensøkonomien med klima som et påskudd snarere enn en beveggrunn. Begrunnelsen for omfattende og kostbare tiltak viser til Parisavtalen, men på en uredelig måte ved å vise til utviklingslandenes forpliktelser til energisparende tiltak etter 2030 mot betydelig bistand. Fordi bistanden uteblir, er forpliktelsene ikke gyldige.
Rapporten fortoner seg som et konsulentarbeid bestilt av den britiske regjering
De vitenskapelige grunntekstene i FNs klimapanel nevnes ikke, de betoner usikkerheten og vår fortsatt ufullstendige innsikt i klimaets drivkrefter. Klimapanelets vitenskapelige tekster omtaler menneskeskapt global oppvarming som en risiko, ikke som et faktum. I dette perspektiv kan ZNE-rapporten oppfattes som en upassende politisering av IEA som svekker organisasjonens faglige integritet, der entusiastiske teknologer har vunnet over nøkterne økonomer.
Rapporten fortoner seg som et konsulentarbeid bestilt av den britiske regjering. Argumentasjonen er sammenfallende med The Ten Point Plan for a Green Industrial Revolution, og Energy white paper: Powering our net zero future, fra november-desember 2020. Begge betoner veksten i «grønne» arbeidsplasser; klimapolitikken presenteres til dels som arbeidsmarkedstiltak. Disse britiske regjeringsdokumentene viser ikke til den balanserte diskusjonen i de faglige dokumentene fra FNs klimapanel, men til politiske sammendrag og sporadiske hendelser for å dramatisere klimautfordringen. Kostbare tiltak møter nå økende kritikk, som nevnt også innenfor regjeringspartiet.
Solid etterspørsel etter olje og gass
Kostnader og teknologisk umodenhet demper takten i overgangen til en karbonfri økonomi. Kutt i forbruket av kull er minst stridbart på grunn av lokale miljøgevinster. Risikoen for utilstrekkelige forsyninger av energi vil trolig sikre olje og særlig gass en solid etterspørsel i fortsatt mange år. Konvensjonell kjernekraft har også gode utsikter, hydrogen i større skala har et lengre tidsperspektiv.
For Norge vil det være klokest å avvente situasjonen og fortsette oljevirksomheten, særlig med sikte på å finne mer gass, og å holde seg oppdatert på hydrogen og kjernekraft. ZNE-Rapporten viser velvilje overfor karbonfangst og -lagring, i likhet med de britiske rapportene. Dette har betydning for Norge.
Signalene fra IEA er ustadige. Samtidig som ZNE lanseres med brask og bram, uttrykker IEAs månedlige rapport om oljemarkedet i mai 2021 bekymring for knapphet og prisoppgang fordi tilbudet av olje ikke følger veksten i etterspørselen, men ifølge ZNE burde nedtrappingen begynne umiddelbart. Mener IEA at oljeprisen er for høy eller for lav? Mener IEA at det er for meget eller for lite olje i markedet?
