Nils Morten Huseby må rydde opp etter 70 års forskning på kjernekraft i Norge mens han utvikler et forskningsmiljø i verdensklasse innen fornybare energikilder, helse og digitalisering.
Etter tre år som administrerende direktør for Institutt for energiteknikk (IFE) sier Huseby:
– Jeg har aldri angret på at jeg tok jobben, selv om jeg den gangen ikke visste noe om at atomreaktorene i Halden og på Kjeller skulle legges ned. Det har vært en tøff omstilling, og vi står midt oppe i den fremdeles. Men jeg er også skrudd sammen slik at jeg trives med å ta ansvar, sier Nils Morten Huseby.
Han har takket nei til intervju med Teknisk Ukeblad flere ganger det siste året. Nå er han klar.
– For meg har det ikke vært riktig å stille til et stort personlig intervju så lenge situasjonen for IFE har vært krevende og usikker.
Huseby har måttet snu enhver stein ved instituttet for å få lønnsom drift. Det har vært permitteringer, kostnadskutt og kontinuerlig omstilling.
Tungtvannsreaktor stenges
I fjor sommer vedtok IFEs styre å stenge tungtvannsreaktoren i Halden for godt. Huseby tror likevel ikke det betyr slutten for Haldenprosjektet der 19 nasjoner har bidratt til finansiering av forskning på atomsikkerhet i regi av OECDs Nuclear Energy Agency. Nåværende avtale løper ut 2020, men IFE jobber med ulike scenarier for å videreføre deler av prosjektet også uten at reaktoren er i drift.
– Da jeg tok denne jobben, var jeg fast bestemt på å utrede at vi sto på trygg grunn for å kunne drive atomreaktorene videre, både når det gjaldt økonomi og sikkerhet. I Halden viste det seg at vi ikke ville få lønnsom drift etter Fukushima-katastrofen. Selv om Japan og Tyskland bestemte seg for å avvikle energiforsyning med kjernekraft, var de fortsatt med i Haldenprosjektet, men det ble færre oppdrag. Og da vi fikk et akutt problem med en sluseventil som er en av flere barrierer mot lekkasje av tungtvann, måtte vi bare ta den beslutningen, sier Huseby.
Nå står styret overfor et nytt historisk vedtak som vil ramme det nukleære forskningsmiljøet. 25. april vil det trolig bli vedtatt å stenge Jeep II-reaktoren på Kjeller. Instituttets egne undersøkelser har konkludert med at korrosjonsskadene på sikkerhetskritiske komponenter er såpass omfattende at det vil koste for mye penger å reparere disse.
– Betyr dette slutten for det nukleære forskningsmiljøet ved IFE?
– Nei, sier Huseby og heiser seg opp i stolen: – Dette miljøet er helt unikt. Jeg er så stolt av det. Disse menneskene har bidratt til økt atomsikkerhet på en rekke reaktorer i Russland og andre land, men også nedrustning. Faktisk er denne kompetansen like viktig for nedbygging av kjernekraft. Og den nukleære forskningen er knyttet til mye annet enn reaktorene. For eksempel sitter vi på en mengde data helt tilbake til 1958. Ved å kombinere disse med AI vil vi få en helt ny innsikt i hvordan brenselet oppfører seg innenfor ulike scenarioer.
Uslepen diamant
Det gamle direktørkontoret er blitt moderne. Men Huseby har beholdt de gamle doble dørene kledd med skinn. Lydtette. Disse har vært her siden hans legendariske forgjenger Gunnar Randers satt som direktør fra 1948 til 1968. I den kalde krigens dager var det mye hemmelighold. Her er ikke lenger noe stort møtebord, men et lite rundt bord med seks lave designstoler rundt. I hjørnet en gedigen peis fylt med bjørkeved. Den har ikke Huseby en gang tenkt på å fyre opp. Og under oppussingen har man beholdt en del av den originale røde murveggen der man ser hvite steiner plassert som et kors.
Jeg satt på kontoret mitt og så bort på IFE og lurte på hvordan det var her
Nils Morten Huseby
.png){kind=logo}
– Disse bygningene er fredet, og vi tror dette ble brukt som sykestue under krigen. Det kan være at korset har sammenheng med det eller at en del av dette rommet ble brukt av en prest.
I tre år satt han som direktør for vannkraftturbin-selskapet Rainpower som administrereres bare 500 meter fra IFEs store anlegg på Kjeller.
– Jeg satt på kontoret mitt og så bort på IFE og lurte på hvordan det var her. Da jeg studerte virksomheten nærmere, fant jeg ut at denne stiftelsen er en uslepen diamant med et enormt potensial.
Om vi ser på bakgrunnen til Nils Morten Huseby, er det ikke heller ikke tilfeldig at styret fant denne ideell når det skulle ansettes ny direktør etter Eva Dugstad. I Rainpower måtte Huseby refinansiere, nedbemanne, omstille og spisse virksomheten til å dreie seg om turbinproduksjon fordi markedet endret seg med utbygging av sol- og vindkraft.
Vannkraft
Jeg begynte å bygge demninger i bekken. Etterhvert ble de tekniske løsningene stadig bedre, og til slutt klarte jeg å lage en oversvømmelse av hele jordet nedenfor
Nils Morten Huseby
Det går en linje fra toppjobben i Rainpower tilbake til oppveksten på en karrig vestlandsgård i Sauda der Huseby bodde fra han var 10 til 18 år.
– Dette var en gård med fallrettigheter så jeg lærte mye om vannkraft. Jeg begynte å bygge demninger i bekken. Etterhvert ble de tekniske løsningene stadig bedre, og til slutt klarte jeg å lage en oversvømmelse av hele jordet nedenfor, forteller Huseby. På NTH valgte han maskinteknikk fordi de største utbyggingene av vannkraft allerede ble gjort på 70-tallet.
Livet til Huseby og hans to yngre søsken tok en brå vending da han var ti år: Foreldrene bestemte seg for å flytte fra Kristiansand til Sauda. Mora var utdannet sykepleier, men odelsjente, faren geolog og lektor.
Gården hadde vært forpaktet bort i 20 år og hadde derfor nedslitte bygninger og en foreldet maskinpark. Det ble mye hardt arbeid for hele familien. Ferie var det aldri snakk om, bare skole og jobb. Huseby kan huske at han diltet etter faren sin med en steinhammer for å finne mineraler. Og at han klarte å mekanisere en kålrabikutter.
– Jeg var veldig interessert i data og elektronikk og tjente derfor litt penger på å reparere radio- og tv-apparater. Jeg tror jeg var en av de aller første her i landet som fikk en datamaskin, først en Sinclair ZX81 og deretter en Commodore 64. Jeg laget programmer som jeg solgte til flere blader.
Med 1,7 i snitt fra NTH ble Huseby tilbudt et fireårig trainee-program i oljeselskapet Shell. Han lærte seg oljeindustri gjennom opphold i Nederland, Storbritannia og Peru. Han jobbet blant annet et år offshore – på Brent Bravo som er et like stort felt som Statfjord. På denne tida møtte han også sin skotske kone, Jane. Hun er i ferd med å fullføre den meget krevende utdanningen Master of Wine i London.
– Hun spytter nok ut mer enn hun drikker, men det drypper jo noen rester på meg da, sier Huseby.
Etter tilsammen sju år i Shell, det siste året i Peru hvor han var med på å planlegge en stor gassutbygging som senere ble kansellert, tok Huseby jobb som konsulent i McKinsey i Oslo. Men da barn nummer to kom etter halvannet år, måtte han redusere reisingen og begynte som direktør for forretningsutvikling i Norsk Oppgjørssentral (NOS) hvor han var med på å utvikle den internettbaserte børsen Imarex for derivater innen shipping.
Det viktigste for meg er at de utfordringene vi har med det nukleære ikke påvirker alt det andre som går bra her
Nils Morten Huseby
Deretter var det kanskje vannkraftgenene som fikk ham videre til SN Power der han gjennom ti år endte som regiondirektør i Sør-Amerika før han tok fatt på omstillingen i Rainpower.
Opprydding
Huseby blir altså den første direktøren ved IFE som skal lede forskningsstiftelsen uten drift med atomreaktorer. Han må rydde opp i infrastruktur fra 1950- og 1960-tallet og fjerne radioaktivt avfall sammen med det nye nasjonale organet Norsk nukleær dekommisjonering (NND).
NND skal etterhvert overta ansvaret for anleggene i Halden og på Kjeller, men dette er en komplisert juridisk prosess som vil ta minst to år. Tidsperspektivet for å dekommisjonere selve reaktoranleggene er på flere tiår. Og premissene for dette arbeidet skal legges av DSA, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.
Under en tilstandskontroll i mars i fjor fant man feil på en sikkerhetskritisk ventil ved atomreaktoren i Halden. Siden den gang har reaktoren vært stengt.
– Reaktoren står med tungtvann og brensel i seg, den er sikker og stabil. Hovedgrunnen til at den måtte stenges var ikke ventilen, men manglende inntekter. Mange land ønsker å utvikle et ulykkesbestandig brensel som ikke lar seg teste i Halden, og de siste åtte årene har vi brukt over 200 millioner kroner av vårt overskudd til å finansiere den nukleære virksomheten, sier Huseby.
Norge har tilsammen 17 tonn høyaktivt avfall i Halden og på Kjeller. Kravet til å lagre et slikt avfall er at det skal deponeres 500 meter under bakken i et anlegg som kan tåle en ny istid eller et atomangrep. Regningen for å rydde opp etter atomvirksomheten er estimert til å koste 15 milliarder kroner der kostnadene for å bygge et slikt underjordisk deponi vil utgjøre nærmere 10 milliarder.
Deponiet i Himdalen i Akershus tar kun imot lavaktivt avfall fra hele landet. Dette er heller ikke stort nok til å dekke behovet når atomanleggene rives.
Flere løsninger
Et såkalt høyaktivt avfall inneholder både uran og plutonium – sistnevnte med en halveringstid på 22.000 år.
– Så hva er løsningen, Huseby?
– Vi har flere utredninger på gang om mellomlagring i 50-100 år eller deponering som gir en endelig løsning. Men mesteparten av de 17 tonnene kan ikke deponeres fordi det er metallisk uran som er kapslet i aluminium. Om uranet kommer i kontakt med vann, kan det eksplodere. Selv om det er 10.000 år siden siste istid, er ikke aluminium korrosjonssikkert nok i et slikt perspektiv. En mulighet er å sende det til Orano i Frankrike der avfallet kan løses opp i salpetersyre slik at plutonium og uran fjernes og resten av det radioaktive materialet gjøres om til stabilt glass som lagres på sylindre i Norge. Et annet spor er å oksydere det metalliske uranet slik at det blir et stabilt produkt som kan kapsles inn i zirkonium. Dette kan gjøres av Studsvik i Sverige, men er foreløpig kun på forskningsstadiet.
Svenske myndigheter har vedtatt å bygge et underjordisk deponi for 12.000 tonn med avfall fra sine reaktorer.
Huseby reagerer på at noen politikere og miljøorganisasjoner sier at «IFE har holdt offentligheten for narr» ved å ikke sørge for at atomavfallet blir sendt tilbake til opprinnelseslandet etter testing i reaktoren i Halden.
– Den kritikken er helt skivebom. I 60 år har Haldenprosjektet blitt drevet etter en modell som er godkjent av regjeringen og Statens strålevern. Det har aldri vært noe hemmelighetskremmeri rundt dette og flere utvalg, blant annet Strand-utvalget, foreslo for 20 år siden at Norge burde etablere en forurenser betaler selv-ordning også for atomavfall.
– Kunne ikke IFE selv tatt initiativ for å sørge for at brensel fra forskning kunne blitt sendt tilbake til opprinnelseslandet?
– Internasjonale regler var annerledes før, og det var ikke samme begrensninger på mottak av brensel fra andre land. IFE har ikke bare mottatt, men også sendt fra seg brensel tidligere. Eksempelvis ble 1,3 tonn med brukt brensel fra Haldenreaktorens 2. ladning sendt til Belgia for reprosessering i 1967 uten at Norge har mottatt noe avfall i retur. Norske myndigheter har hele tiden hatt ansvaret for å legge rammene for import og eksport av nukleære materialer til Norge, og IFE har forholdt seg til de reglene som til enhver tid gjelder.
Medisinsuksessen
IFEs økonomi har forverret seg dramatisk etter at Haldenreaktoren ble stengt for et år siden. Stiftelsen går med 10 millioner kroner i underskudd hver måned på den nukleære virksomheten. Derfor har Huseby søkt om en bevilgning på 119 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett for å dekke underskuddet.
– Det viktigste for meg er at de utfordringene vi har med det nukleære ikke påvirker alt det andre som går bra her. Det aller meste av forskningsaktivitetene våre avhenger heldigvis ikke av reaktorene. Vi har sterke fagmiljøer innen fornybar energi, olje og gass, radiofarmasi, industri, digitalisering og sikkerhet som fortsatt vil leve videre. Vi må heller ikke glemme de enorme inntektene forskningen ved atomreaktorene har bidratt med. Bare flerfaseteknologien har man beregnet til å utgjøre over 200 milliarder i verdiskaping fra oljeindustrien, sier Huseby.
Vi er blitt et kompetansesenter for mange andre aktører som ønsker å utvikle medisiner fra laboratorieskala til industriell produksjon
Nils Morten Huseby
Et langt ferskere eksempel på verdiskaping basert på reaktorforskning er den nye teknologien ved Hydros pilotanlegg på Karmøy. Simuleringer og modelleringer har bidratt til å redusere energiforbruket i smelteovnene med 15 prosent.
Isotoplaboratoriene ved IFE blir ikke berørt om reaktoren stenges. IFE er på grunn av sin kompetanse innen radioaktive medisiner blitt en nasjonal distributør av radiofarmaka i tillegg til kontraktsproduksjon av kreftmedisinen Xofigo på oppdrag fra legemiddelkonsernet Bayer.
– Dette er blitt en stor suksess som gir oss en årlig omsetning på rundt 300 millioner kroner. I tillegg er vi blitt et kompetansesenter for mange andre aktører som ønsker å utvikle medisiner fra laboratorieskala til industriell produksjon, sier Nils Morten Huseby.
Han har ingen planer om å gi seg som sjef for IFE, selv om han aldri visste hva han fikk i fanget da han tok jobben for tre år siden.
– Det er kompleksiteten som tiltrekker meg ved denne jobben. Og det aller morsomste er den innovasjonskraften som ligger i dette miljøet fra forskning til industri. Jeg trigges av at vi kan pushe grenser for å utvikle fremtidens energikilder, helse og digitalisering. Nå planlegger vi et nasjonalt senter for datasikkerhet i Halden, og vi har en søknad inne om å bli et nasjonalt senter for utvikling av batteriteknologi.
