Ifølge FNs klimapanel har vi bare 11 år igjen på å halvere verdens utslipp av klimagasser hvis vi skal begrense klodens temperaturøkning til halvannen grad. Og nylig publiserte Equinor sin klimarapport, der de slår fast at det blir stadig verre å få til en bærekraftig fremtid.
For å gjøre det enda vanskeligere, sier Cicero-sjef og eks-politiker Kristin Halvorsen til TU at «teknologien kan ikke redde oss denne gangen».
I TU mener vi – selvfølgelig – at riktig bruk av teknologi vil være helt nødvendig for å håndtere klimaknipen.
LIkevel synes vi at Halvorsen har et poeng. Trolig kan det til og med være slik at vi på enkelte områder har overdreven tro på teknologi.
CO2-andelen øker rett og slett raskere enn vi klarer å bringe frem nye teknologiske løsninger for å redusere den
Det er flere grunner til å lytte til Halvorsens advarsel om at teknologien alene ikke vil redde oss. For det første reduseres ikke utslippene raskt nok. Et konkret bevis på det, er at andelen CO2 i atmosfæren i forrige måned passerte 415 ppm – det høyeste noen gang i menneskets historie. CO2-andelen øker rett og slett raskere enn vi klarer å bringe frem nye teknologiske løsninger for å redusere den.
Løsningene som skal til må dessuten komme på et stort antall områder. Det er for eksempel ikke nok med et Tesla, selv om selskapet bidrar til helt nødvendige endringer i en erkekonservativ bilindustri. Det går rett og slett for tregt. Og overgangen til elektrisk transport vil heller ikke alene redde oss i tide. Selv om det skjer forbedringer for både båter, busser og fly. Det går for sent. Mer må til. Raskere.
Klimautfordringens største problem er enkel å identifisere: Verdens forbruk av fossil energi – av alle typer – er for høy. I Norge liker vi å si at (spesielt vår) petroleumsproduksjon er en del av klimaløsningen. Både fordi vi utvinner oljen med lavere klimautslipp enn andre, og fordi vi produserer gass som erstatter kull i Europa. Det er bra. Men det er også påstander som i stadig større grad blir utfordret.
Som Halvorsen også sier i intervjuet med TU: «Norsk klimapolitikk og olje- og energipolitikk må henge sammen. For om vi skal lykkes med klimapolitikken så er det ikke mulig å tenke seg at vi kan pumpe opp all oljen og gassen som vi har mulighet til i Barentshavet og Nordsjøen. Noe må bli liggende – både her og globalt».
Du trenger ikke være klimaforsker for å forstå logikken. Ei heller er hun alene om sitt syn. Hver dag produseres det nå fossil energi vi burde avstått fra, om vi tar klimautfordringene på alvor. En redning kunne vært teknologi for å fange og lagre CO2.
Riktignok finnes det gode prosjekter for CO2-fangst i norsk industri. Både innen avfallsforbrenning og betongproduksjon.
Løsningene for å fange og lagre CO2 fra petroleumsindustrien ligger imidlertid mye lenger frem i tid. Prosjektene er få og dyre. Det er i tillegg usikkert om Europa i fremtiden vil kjøpe tilstrekkelig norsk gass. Selv om den blir avkarbonisert. Tiden kan komme til å løpe fra det produktet.
Til tross for dette, kan det innimellom virke som om troen på å få løst «fangst og lagring» i tide brukes som argument for å opprettholde aktiviteten i petroleumsindustrien.
Ingen må forskuttere at løsninger for fangst og lagring av CO2 kommer i tide. Til det går teknologiutviklingen for tregt
Det er viktig at arbeidet med prosjekter for fangst og lagring må forseres, slik forbundskansler Angela Merkel så tydelig ga uttrykk for nylig.
Men ingen – aller minst politikere og petroleumsindustrien selv – må forskuttere at løsninger for fangst og lagring av CO2 kommer i tide for å gjøre olje. og gassindustrien grønn.
Til det synes teknologiutviklingen å gå for tregt. Og vil, som Kristin Halvorsen påpeker, neppe bli redningen.
Tord Lien om gassrør til Barentshavet: Gambling med skattepenger
