Enkelte fylker og kommuner er opptatt av å selge sine kraftstasjoner for å dekke de løpende utgifter. Det er ikke lett å finne et større sprik mellom dagens kortsiktighet og de perspektiver og det ansvar for fremtiden som i forbindelse med kraftforsyningen var rådende for 100 år siden.
Gunnar Knudsen – ingeniøren, stortingsmannen og statsministeren – var den store pioner. Ikke bare bygget han landets første kraftstasjon, han utvirket at Stortinget allerede i 1892 kjøpte fallrettigheter for å sikre samfunnets interesser. Fra utlandet kom et stormløp for å kjøpe slike rettigheter, og til spottpris. Dette foranlediget den andre pioneren, Johan Castberg, til i 1906 å stille følgende interpellasjon: “Hva agter regjeringen at foretage sig til forebyggelse af, at vort lands vandkraft mer og mer gaar over i utenlandske hænder”. Det var denne interpellasjon som førte til at statsminister Christian Michelsen samme år fremmet en midlertidig konsesjonslov som senere, etter bred offentlig debatt, ble videreutviklet i flere omganger.
Sikre fremtiden
Kjernen i konsesjonslovgivningen når det gjelder eierskap til vannkraft ressursene, er at bare offentlige norske myndigheter (stat, fylker, kommuner), hvis de eier mer enn 2/3 av rettighetene, kan få evigvarende konsesjoner. Private vil kun få tidsbegrensede konsesjoner på 60 år. Etter konsesjonsperiodens utløp faller rettigheter med stasjoner vederlagsfritt tilbake til staten. Dette kalles hjemfall. Norske og utenlandske private eiere behandles likt. Foregrep man EØS-avtalen? Spesielt hjemfallet ble debattert. Lovligheten av dette i forhold til Grunnloven ble endelig bekreftet av Høyesterett i 1918. Konsesjonslovene regulerer kompliserte forhold, og hensyn tas til eiere, brukere av vassdragene, naturvern, med meget mer.
Tanken bak konsesjonslovgivningen var å sikre fremtidige generasjoner kontrollen med de verdier som vannkraften representerer. Disse er så fundamentale at de på varig basis kun kan ivaretas av fellesskapet selv. Som en selvfølgelig konsekvens av konsesjonslovgivningen vil prisen på kraftanlegg bli lavere enn ved fri omsetning uten tidsbegrensning og hjemfall. Dette er prisen vi i dag betaler for å sikre fremtiden. Det er som oljefondet, et uttrykk for historisk ansvar, et ansvar gode kvinner og menn i alle partier burde slutte opp om.
Interessen ute stiger
Salg av rettigheter til utlandet er i dagens økonomiske situasjon ut fra alle
synsvinkler bent frem tøvete. Vi kan ikke bruke oljepengene, men kan bruke midler fra realiseringen av naturressurser på land!
Er det fortsatt viktig å beholde en fremtidsrettet kontroll med vannkraften?
Det har aldri vært viktigere! Klimaproblematikken gjør det tindrende klart at den rene vannkraft vil få en ennå høyere verdi i fremtiden. Tilgang på ren energi vil bli et spørsmål om å overleve, og interessen utenfra for å sikre seg kraft fra Norge, er stadig stigende. Det er ikke vann som renner i våre fosser, det er gull! Det tåpeligste av alle argumenter er at det ikke er farlig å selge rettighetene, ingen kan ta fossene med seg. Nei, det skjønner alle, men EU-regelverket tillater å ta kraften. Utenlandske interesser er så store at en har søkt å omgå konsesjonsreglene ved å kjøpe kraften på langtidskontrakter, noe som nærmer seg kjøp av produksjonsapparatet. Her har myndighetene nu satt ned foten ved å forby salg på ekstremt langsiktige kontrakter.
Forutsetter konkurranse
Solide politikere i kommuner og fylker må prøve å tenke langsiktig selv om de
føler seg presset. Det siste de bør selge seg ut av, er vannkraften.
Har energiloven av 1991 ledet til noen endring i synspunktene gitt ovenfor?
Energiloven, som representerte en såkalt liberalisering av kraftomsetningen, ledet til at en i kraftforsyningen skiller mellom tre, ofte atskilte, typer av virksomheter:
1. Kraftproduksjon,
2. Fordeling av kraften gjennom fordelingsnettene
3. Omsetning av kraften.
Loven forutsetter at det er konkurranse både i forhold til produksjon og omsetning. Fordelingen skjer gjennom naturlige monopoler (nasjonale og lokale nett).
For at lovens intensjoner kan oppfylles, må ingen enkelt aktør være dominerende i produksjonen. Da går vi tilbake til en monopollignende situasjon. Dette må konkurransetilsynet passe på. Det er derfor en grense for hvor stor Statkraft kan være uten at forutsetningen for energiloven faller bort.
Det skjer i dag en rivende omorganisering av kraftmarkedet internasjonalt med
dannelsen av store syndikater på tvers av landegrensene. Norge kan gjerne delta i dette innen de rammer som her er gitt. Men en kan spørre hvor klokt det er av Statkraft, med de fordeler konsesjonslovene gir, å engasjere seg utenlands. Krav om likebehandling innen EØS-avtalen kan reises. Staten burde her ha vært tilbakeholdende ikke minst i forhold til kjernekraft hvor staten jo har en avvisende holdning.
