For snart 40 år siden nedla Universitetet i Oslo (UiO) forskningsaktiviteten sin ved Solobservatoriet på Harestua. I drøye 30 år, fra 1954 til 1986, ble det tatt flere tusen bilder av solflekker på Solobservatoriet. Bildene var uvurderlige for å kunne studere variasjonen i solaktiviteten. For 15 år siden ble stedet skilt ut fra UiO. I dag er det blitt et besøks- og formidlingssenter for skoleklasser.
Moderne på 50-tallet
Da Solobservatoriet ble åpnet for 70 år siden, ble det regnet som svært moderne. Det tiltrakk seg solforskere fra hele verden.
Observatoriet var spekket med moderne utstyr. Hovedtrekkplasteret var datidens største solteleskop i et 20 meter høyt tårn. Det ble brukt til å fotografere solflekker. Observatoriet fikk også et spektroskop som målte hastigheten av solstormene og et radioteleskop som ble brukt til å studere dynamikken i solflekker.
– Kombinasjonen av observasjoner fra disse tre instrumentene gjorde det mulig for astrofysikere å dokumentere solstormer som ingen andre hadde klart, forteller dagens leder av Solobservatoriet, Vegard Lundby Rekaa.
Gammeldags på 80-tallet
På 80-tallet var utstyret deres gått ut på dato.
– Hvis teleskopet fortsatt skulle være brukbart, måtte det gjøres betydelige oppgraderinger. Den investeringen var universitetet ikke villig til å gjøre. Universitetet ble i stedet med på et spleiselag for å drifte det svenske solteleskopet på La Palma, nordvest på Kanariøyene.
Det var egentlig en god idé. Solforskere er naturlig nok avhengige av bra vær. Det norske været er ikke akkurat mye å skryte av. Observasjonsforholdene er mye bedre på den spanske øya enn på Harestua.
– I løpet av den tiden Solobservatoriet var i drift, ble solflekkene systematisk overvåket. Så ofte som mulig og gjerne flere ganger i uken tok astrofysikerne den samme typen bilder av soloverflaten, forteller Rekaa.
Til sammen ble det tatt flere tusen bilder.
Gjenglemt i esker
Da observatoriet ble nedlagt, ble bildene glemt. Noen av bildene havnet i kjelleren på Astrofysisk institutt på UiO. Andre lå gjenglemt i støvete esker i de etter hvert svært så forfalne lokalene til Solobservatoriet, som ligger dypt inne i skogen på Gunnarshøgda, et høydedrag 580 meter over havet, en halv mils kjøretur oppover en humpete skogsvei fra Harestua stasjon i Lunner kommune.
Takket være et par ildsjeler og en god porsjon flaks er de historiske, originale glassplate-fotonegativene nå reddet fra forvitring. Nå skal bildene oppbevares for ettertiden. Det er ennå ikke bestemt hvor. En mulig løsning kan være i Nasjonalbibliotekets klimaregulerte arkiver inne i fjellet i Mo i Rana.
Sør-Afrika: : Kjøpte 26 Jas Gripen – nå står de fleste på bakken
Standardiserte opptak
Alle bildene er tatt med god, gammeldags fototeknikk. Her snakker vi om 10 x 13 og 12 x 16 centimeter store glassplate-negativer.
Det var ikke nok å ta bilder av solflekkene. Alle bildene skulle tas på samme måte. Da kunne astrofysikerne se hvor på sola de ulike flekkene var til enhver tid.
– Vi har med andre ord et unikt, historisk arkiv fra 50-tallet til 80-tallet som forskere kan bruke til å studere solflekker gjennom 30 år.
Magnetfelt
Astrofysikerne ved Solobservatoriet tok også en rekke bilder av magnetfeltene på sola.
– Solflekkene kommer alltid i par. Mens den ene solflekken har positiv magnetpol, har den andre negativ magnetpol.
Det er altså en sammenheng mellom magnetisme og solflekker.
– En av oppgavene deres var å vite hvor på solskiven solflekkene oppsto, hvor de vandret til og hvorfra de forsvant, forteller Rekaa.
Disse bildene var viktige for å kunne slå fast at solas magnetiske felt skifter mellom nordpol og sørpol hvert ellevte år. Astrofysikerne kunne også slå fast at antallet solflekker som oftest er størst ved et polskifte.
Internasjonalt ønske
For noen år siden oppfordret Den internasjonale astronomiske union (IAU) til at astrofysikere burde ta grep for å bevare arkiver med utdaterte, analoge formater.
– En dag vil det dukke opp spørsmål der forskere ønsker å se på historiske data.
Selv om Rekaa ennå ikke har informert IAU, har han likevel håp om at arkivet deres kan bety noe internasjonalt.
– Finnes det tilsvarende arkiver andre steder?
– Det vet vi ikke. Poenget er at været er forskjellig fra sted til sted. Det er ikke alltid mulig å ta bilder av sola. Dessuten er det ikke mulig å gjøre dette uten menneskelige og tekniske feil. Kanskje finner vi bilder i samlingen vår som ikke er gode nok. Da kan vi supplere dem med bilder fra andre arkiver.
Opprydning i kjelleren
Mange av fotografiene havnet i pappesker i kjelleren på Astrofysisk institutt. Da instituttet skulle pusses opp for noen år siden, måtte kjelleren tømmes. Eskene ble flyttet til Solobservatoriet.
Da Rekaa sammenlignet innholdet med det som lå henslengt i esker på Solobservatoriet, forsto han omfanget.
Ved å sortere innholdet i alle eskene fant han ukentlige bilder av soloverflaten fra 1954 til 1986.
Her taues trikken ut av butikken
Fotokonservator
For tre år siden fikk Rekaa med seg den spanske fotografen Pablo Castilla, som tilfeldigvis var naboen hans på Harestua. Castilla er kunstner, fotokonservator og ekspert på våtplate-fototeknikk.
– Jeg ønsket å gjøre en innsats for å bevare bildene for ettertiden, forteller Castilla.
Han søkte om støtte for å redde det norske vitenskapelige bidraget i solfysikk. Han fikk 190.000 kroner. Arbeidet kostet 300.000 kroner. Resten tok han på egen kappe.
Nå har han renset alle glassplatene. Han har også gitt hver av dem et identifikasjonsnummer.
– Uten en organisert samling er ikke informasjonen verdt noe, påpeker han.
Til sammen har han reddet 3193 objekter. Av dette er 2473 glassplate-negativer.
Castilla håper at han snart kan starte det møysommelige arbeidet med å digitalisere samlingen og sørge for å sende den videre til et velegnet lager for ettertiden.
– Hva ville ha skjedd om du ikke hadde tatt tak i dette?
– Om vi ikke lagrer dette riktig, vil objektene bli ødelagt, forteller Castilla, som på sin avsluttende eksamen ved Universidad Autónoma de Barcelona i Spania beskrev hvordan samlingen på Solobservatoriet kunne konserveres.
Historisk verdi
En av de mange som fotograferte solflekkene, er Torben Leifsen på Astrofysisk institutt. Han jobbet som forskningsassistent på Solobservatoriet de siste årene før det ble nedlagt.
– Fotografiene av solflekkene var viktige som støttemateriale til de andre observasjonene av solen. I moderne solforskning har fotografiene ingen verdi, men materialet er viktig for dem som vil studere hvordan sola så ut før i tiden. Materialet har derfor historisk interesse. Dessuten vet vi ikke hva som blir viktig i fremtiden. Da er det viktig at materialet ikke blir borte, påpeker Leifsen.
Han er glad for at fotoplatene fra Solobservatoriet blir tatt vare på.
– De blir nå arkivert på en skikkelig måte for ettertiden. Det er bra.
Professor Mats Carlsson, universitetets fremste solforsker og leder av Rosseland-senteret for solfysikk, et senter for fremragende forskning, mener bevaringen av samlingen kan bli verdifull for vitenskapen.
– Det er ikke ofte man bruker samme instrument over så lang tid. Observasjonene er gjort med noenlunde samme utstyr og betraktelig lenger enn 11 år, som er lengden på en solsyklus. Denne samlingen vil alltid ha en verdi, men jeg vet ikke om noen som har planer om å ta den i bruk. Men det er sikkert noen som driver med langsiktige studier av solaktivitet der ute i verden og som ikke kjenner til dette materialet, poengterer han.
Artikkelen ble først publisert i Apollon
Bruker SpaceX-tankegang for å gå fortgang i klimagasskutt
