De to store steinløvene som holder vakt blir av mange sett på selve symbolet på det norske Stortinget.
De massive steinstatuene har gjort jobben sin og voktet over stortingsbygget helt fra det ble ført opp, i 1866.
Lørdag feirer både løvene og stortingsbygningen 150 års jubileum.
Forkastet vinnerforslaget
At Stortinget ser ut som det gjør er ingen selvfølge. Dagens løsning er nemlig en helt annen en enn den som vant arkitektkonkurransen i 1856.
Det var Finansdepartementet som utlyste konkurransen, som i utgangspunktet ble vunnet av arkitektene Schirmer og von Hanno. Vinnerforslaget viste seg imidlertid å vekke stor debatt, blant annet ble det hevdet at det lignet på en kirke, og ble senere forkastet av Stortinget.
Etter at fristen for konkurransen var gått ut, sendte den svenske arkitekten Emil Victor Langlet inn et forslag.
– Forslaget var uortodokst og liknet ingenting noen tidligere hadde sett, det var til slutt derfor Langlet ente opp med å vinne konkurransen, forteller arkitekt og jubileumsbok-forfatter Peter Butenschøn, som har skrevet bok om Stortinget gjennom de siste 150 årene.
En lang prosess
Veien frem til et eget stortingsbygg var lang, kan vi lese i Butenschøns bok.
I 1814 samlet den grunnlovsgivende forsamlingen seg hjemme hos verkseier Carsten Ankers på Eidsvoll. Fra høsten 1814 og frem til 1854 holdt Stortinget til i Christiania lærde Skole og fra 1854 til 1866 holdt Stortinget sine møter i Universitetets «Festivitetslocale».
Allerede i 1836 startet diskusjonene om at Stortinget burde få sitt eget hus. Men ikke før 30 år etter dette ble planene realisert.
18. mai 1860 vedtok endelig Stortinget, med 59 mot 47 stemmer, å bygge et eget stortingsbygning i tråd med den svenske arkitektens forslag.
En helt egen byggestil
2. august 1860 ble byggestart for landets første egne stortingsbygg. Nesten seks år senere, i mars 1866, stod det gule tegelsteinsbygget ferdig.
– Stilmessig er bygget en blanding av en rekke stilarter, det var nettopp det som var poenget med det, sier Butenschøn.
Og utdyper:
.png){kind=logo}
– Det norske stortinget har ingen byggestil, det er det som er det viktige med det. Parlamenstbygningen skulle ikke kopiere andre bygg, men være nyskapende og radikalt. Det vant konkurransen nettopp fordi det var utypisk og egenartet.
Skiller seg ut
Det er flere aspekter som skiller det norske stortingsbygget fra andre parlamensbygninger, utover det arkitektoniske uttrykket.
Mens de fleste parlamentsbygningene hadde salene liggende beskyttet inne i sentrum av bygningen, har Langlet plassert stortingssalen ut mot verden utenfor.
– Langlet ønsket å invitere folk inn i stortingsbygningen og designet derfor en stortingssal som var godt synlig fra gateplan, forteller Butenschøn.
Og forklarer at det var mange delte meninger om byggets utforming.
– Men bygget gjorde som det skulle, det skilte seg ut. Det fantes ingen bygg som liknet på det, det gjør det heller ikke i dag, sier han.
I tillegg til å ha tegnet selve bygget har Langlet også designet interiøret helt ned til representantenes stoler i salen.
- Les også: Tre måter å fjerne høyblokka på
Stadig utvidelser
Til tross for at bygget har samme uttrykk som det hadde i 1866, har det skjedd noen endringer siden det opprinnelig ble ført opp.
I begynnelsen var det bare 35 rom til disposisjon for de 111 stortingsrepresentantene.
Etter krigen ble det behov for flere plasser, og i årene 1951–1959 ble det oppført en fire etasjes kontorbygning på baksiden av stortingsbygningen.
I tillegg til det ble gårdsplassen bygget inn og stortingssalen utvidet.
Da det ble behov for enda mer plass i 1972 kjøpte Stortinget Prinsensgate 26. I etterkant av dette har Stortinget kjøpt opp både Nedre Vollgate 20, Nedre Vollgate 18 og Tollbugaten 31.
