OVERVÅKING I Teknisk Ukeblad klages det ikke så sjelden over at andre enn ingeniørene dominerer samfunnsdebatten og legger de politiske premissene. Skal dette endres, må imidlertid også ingeniørene tenke konsekvenser ut over de tekniske! Som teknologiinteressert samfunnsviter med 27 år som TU-leser klarer jeg ikke å holde tilbake et hjertesukk etter å ha lest Finn Halvorsens «Bilens sorte boks» i TU 1407 (side 28).
Artikkelen er et typisk eksempel på manglende politisk refleksjon. Det beskrives en boks som skal registrere alle bilens bevegelser, og dermed erstatte både bombrikker, fotobokser, parkeringsautomater og kilometerklasser for bilforsikring (boksen kan jo rapportere til forsikringsselskapet både hvor, når og hvor langt bilen kjører). Disse og andre muligheter beskrives begeistret uten motforestillinger – bortsett fra en bemerkning om at den kontinuerlige fartskontrollen nok vil være en dårlig nyhet for Ferrarieiere som liker å trå på gassen.
Her står Halvorsen til knes i en av de alvorligste samfunnsdebattene vi må ta fremover, nemlig om hvor grensene skal gå for masseovervåking av vanlige borgere, og han ser den tydeligvis ikke.
IT har gitt oss store gevinster, men dessverre også muligheter for automatisert overvåking: bevegelser og gjøremål for hvert eneste individ i en befolkning kan registreres og overvåkes, både i sanntid og gjennom aggregerte analyser og mønstersøk. Vi legger allerede mange elektroniske spor etter oss, og det nye EU-direktivet om lagring av teletrafikk, e-post og internettaktivitet innevarsler ytterligere skritt i samme, gale retning. Bilens sorte boks vil bety enda mer, og nye muligheter basert på RFID ligger i løypa.
Argumentene for datainnsamlingen er gjerne nyttepreget og fulle av gode formål (Halvorsens artikkel er også det), og det blir ofte sagt at den som ikke har noe å skjule ikke behøver å bekymre seg.
Vi vet imidlertid av erfaring at registrert informasjon alltid blir misbrukt. Kan bankansatte selge kontoinformasjon, kan vel teleansatte selge e-post og informasjon om besøkte internettadresser, og forsikringsansatte kan snoke i bilbevegelser. Vi vet helsepersonell snoker i journaler, og folk med ekstra verdifullt innbo ofte forsikrer seg i utlandet for å redusere faren for informasjonslekkasje til lokale innbruddstyver.
Vi skal heller ikke være så naive å tro at vi alltid vil ha politiske myndigheter og embedsverk som er immune mot fristelsen til å bruke slike data for overvåkingsformål. Det vil alltid kunne oppstå situasjoner hvor feil folk kommer i posisjon, eller hvor trusselbilder gir påskudd for bruk av slik informasjon. Det har skjedd før, det vil skje igjen, og det gir alltid mindre politisk støy å bruke data som allerede ligger der enn å sette i gang nye kontrolltiltak. Å bygge opp en infrastruktur for innsamling av slike data er derfor å legge til rette for misbruk og overvåking. Det bør unngås.
Så til tross for at jeg ikke har noe å skjule, vil jeg definitivt ikke ha noen sort boks i min bil – med mindre data ikke lagres, boksen kan slås av og den ellers kun trer i funksjon ved alvorlige sammenstøt. Da skal jeg godta at storebror kan se meg, for da er nytteeffekten klart større enn ulempene. I de fleste andre situasjoner er den det ikke.
Dr. oecon. Lars Groth,
styreleder Pharos AS og professor II, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo
