Jeg tror herr Viddal har misforstått mitt innlegg i TU nr. 36/00. Mitt innlegg hadde intet med økonomer og advokaters evne til å kommunisere eller fremlegge forslag, på det området anser jeg sivilingeniører, økonomer og advokater like. Hvorfor er de tre yrkesgruppene like flinke i norsk? Alle, med unntak av advokatene, har studert ved en institusjon hvor studiet er lukket og i alle fall for NTHs vedkommende måtte en har gode karakterer i alle fag for å komme inn ved studiet.
Ellers benytter Viddal en floskel angående det å peke på noen. Har han tenkt på at denne floskel er fremsatt av personer som ikke ønsker søkelyset rettet mot seg. Det er nemlig lett å unngå søkelyset hvis en skremmer andre fra å peke på feil. Nå pekte ikke jeg på noen. Jeg rettet søkelyset mot det faktum at blåruss er roten til at landets industri er i vansker og at den er rasert de siste 30 årene.
Angående økonomer/advokaters lettere tilgang til finansiering av ideer så kan dette avhenge av at økonomen/advokaten møter likesinnede i banken eller at bankenes funksjonærer har større problemer med å forstå tekniske forklaringer enn forklaringer ene og alene rettet mot profitt. I tillegg må en ikke glemme at de som avgjør om en finansieringssøknad skal innvilges er økonomer – og en sier ikke nei til en med samme studiebakgrunn. Har ikke Viddal hørt om «gutteklubben grei» som de siste 20 årene har rasert norsk næringsliv?
Økonomisk støtte til utvikling og finansiering av ideer skal ikke avhenge av evne til å fremlegge ideen skriftlig, men til ideens inntjenings- og avkastningsmuligheter! Hva en ellers må forvente av en ide er at den bringer arbeid til landet og bidra til øket industrialisering. Dette har veldig få av blårussens ider gjort de siste årene. Håper hr Viddal kjenner til at flere bedrifter er nedlagt eller flyttet ut av landet fordi blårussen har sett større fortjeneste i dette enn produksjon i Norge. Til og med bedrifter hvor staten har ytet betydelige beløp til etableringen er blitt flyttet ut av landet og tusenvis av arbeidsplasser nedlagt. I det siste har en også sett at fremtidsrettede bedrifter er blitt solgt. Skal et land overleve i den globale økonomien må landet ha bedrifter og ditto eiere en kan stole på er villige til å investere i landet – ikke bedrifter som legges ned eller selges ut av landet hvis dette gir eieren større profitt enn å drive bedriften.
Nedleggelsen av bedrifter startet i 60-årene med konfeksjonsindustrien, fortsatte så med skofabrikkene, skipsverftene og alt det andre som er nedlangt/solgt ut av landet – eksempelvis Freia Sjokoladefabrikk. Nå selges bedrifter innen oljebransjen ut, hva har landet så igjen? Intet. Sentrale bedrifter innen fiskeoppdrett er alt solgt ut og flere er i ferd med å bli solgt. Hvorfor? Fordi noen få tror/mener profitten er større i utlandet.
Fra et nasjonaløkonomisk syn var det galt å selge konfeksjonsbedriftene ut av Norge. Når en i dag kjøper konfeksjon fra utlandet må en til prisen for hver skjorte eller dress legge kostnadene til trygd til de som ble arbeidsledig ved salget av fabrikken. Da blir skjortene eller dressene vi importerer meget dyre! Dette er noe blåruss eller advokater for den saks skyld ikke skjønner, nasjonaløkonomi var et særkurs de ikke besøkte. Da salg av bedrifter og derved dårligere nasjonaløkonomi ikke er av de problemer en politiker liker å behandle, blir situasjonen at landets industrielt avstumpes, men med store pengebunker i banken. Det sørgelige er at kommende generasjoner ikke kan spise pengebunkene eller arbeide med dem. Neste generasjon må ha industriarbeidsplasser skal de kunne skaffe seg og sine familier mat. Slik en nå raserer vår industri vil det ikke ta lenge før vi ingen har.
Randulf Johan Hansen
sivilingeniør
