Det er ikke mange lenger som spankulerer rundt med en sløyfe i halsen. Spesielt ikke folk som skjønner seg på teknologi.
Økonomiteknolog
Men Espen Andersen er ikke som teknologer flest. Han er egentlig økonom. Førsteamanuensis på BI i Oslo med voldsom interesse for ingeniørenes domene. Her leder han et senter for teknologistrategi.
Han har stor trang til å kommunisere sin interesse og meninger på blogger, gjennom foredrag, i aviser, i radio og på TV.
Når ingeniører flest er så tause, er det kanskje bra at vi får hjelp av blårussen?
Ekte rødruss
Skjønt blåruss, bokstavelig talt, er ikke Andersen. Han var en av de siste som forlot det gamle realgymnaset og er ekte rødruss. En skoleflink sådan også.
Bare ikke like flink i realfagene som sin livslange ingeniørvenn Trond Heier. Derimot var han flinkere enn kameraten i språk og da ble det til at Andersen ble økonom, så fikk Heier ta seg av teknikken.
– Det var nok et lite reflektert valg da jeg begynte på BI i 1982. Kanskje jeg burde dratt til NTH i stedet, men jeg fikk en skikkelig god start på BI. Jeg hadde holdt litt på med en datamaskin allerede på gymnaset og kunne litt om det. Og slik kunnskap var det lite av på BI, så jeg fikk raskt jobb som studentveileder for å hjelpe dem med minimaskin og etter hvert PC.
Kurs
Deretter eskalerte det for Andersen. Allerede i år to fikk han ansvaret for å holde datakurs og det fortsatte han med gjennom studiet.
– Jeg akselererte litt og ble ferdig med kursene på tre år i stedet for fire, sier Andersen, og vi skjønner mer hvorfor propellen er hans varemerke.
– Sammen med en kamerat skrev jeg et budsjettsystem for Statoil som diplomoppgave. Vi fikk ikke så god karakter, men tatt i betraktning av at 40 prosent av det norske statsbudsjettet ble beregnet på vårt system de neste fem årene, er jeg ganske fornøyd likevel.
Fortsatte på BI
Etter studiene fortsatte Andersen på IT-avdelingen. I 1987 var BI en av de aller første høyskolene som krevde at studentene skulle ha sin egen PC. Ikke noe lite krav den gangen, da en PC med studentrabatt kostet 28 000 kroner.
– Jeg var med å innføre e-post og andre systemer på BI og sendte min første internasjonale mail i 1985. Vi kunne til og med booke møterom på datamaskinen den gangen. Vi var tidlig ute.
I 1988 ble Andersen nestleder på IT-avdelingen, men BI var ikke like IT-aggressive som før. I 1989 var studentene ikke lenger pålagt å ha PC, selv om de fleste hadde tatt poenget og skaffet seg en.
Til Amerika
Andersen ville lære mer. I 1990 pakket han og familien sammen og dro til USA hvor han skulle ta en doktorgrad på Harvard Business School.
– Det var litt av en overgang. Og faktisk litt smalhans også. I første semester hadde vi fem kurs. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i ett av dem var pensum fordelt på 22 bøker. Det som reddet meg var et veldig godt samarbeid i klassen. Vi leste artikler på omgang og skrev sammendrag for hverandre. Dessuten hadde jeg noen fag, deriblant statistikk, fra Norge som jeg fløt på. Dette høres jo litt vilt ut, men en slik belastning representerer ikke forskjellen mellom universiteter i USA og Norge. Det er snarere forskjellen mellom et vanlig universitet og et eliteuniversitet.
Tok deltidsjobb
Men bare skole var ikke nok for Andersen. Etter å ha studert i fire år tok han deltidsjobb i CSC Index, et IT-selskap som drev med forretningsprosesser.
– Det var moro. Vi skrev en slags Gartner-rapporter om hvordan bedrifter skulle forholde seg til ny informasjonsteknologi og vi hadde 600 store selskaper som kunder. Og jeg reiste verden rundt og holdt foredrag og hadde det kjempefint.
Andersen likte seg godt i USA og kunne gjerne blitt der, men familien ville hjem.
– En dag spurte kona om jeg hadde lyst til å bli med hjem til Norge. Resten av familien skulle flytte. Da var det ikke noe valg, så i 1996 bar det hjem igjen.
Ikke helt tilpasset
Vel tilbake i hjemlandet begynte han på BI igjen, men oppdaget fort at det han kunne, det vil si mye om amerikansk jernbane og luftfart, ikke var helt tilpasset behovene.
Det var heller ikke ekspertisen på IT-systemer i bedrifter med mer enn 50 000 ansatte.
– Jeg begynte i full stilling som førsteamanuensis på BI, men fortsatte i tillegg på halv tid for CSC og etter hvert for et annet amerikansk selskap. Det har skapt mye kontakter for BI gjennom årene, men det ble mindre etter hvert og for to år siden sluttet jeg med ekstrajobbingen.
Brenner for teknologi
Andersen brenner for teknologi og han mener alle bedrifter bør ha en strategi for hvordan de skal utnytte alle de nye mulighetene som kommer.
– Ingenting endrer verden som teknologi. Man kan ikke utvikle bedrifter i dag uten å forstå denne utviklingen. Heldigvis er det mange som har skjønt det og at man ikke nødvendigvis trenger å forstå teknologenes språk for å se inn i fremtiden. Et godt eksempel for tiden er forlagene og hvordan de håndterer e-bøker. Dette er jo ikke vanskelig, men det ser ut som de har en plan om å gjøre alle de samme feilene som andre bransjer allerede har gjort.
Andersen mener forlagene bør se nøyere på musikkbransjen.
– Musikerne har i snitt økt inntekten med 66 prosent de siste ti årene. Fra konserter, Tono-avgifter og andre kilder. Platesalget gir dem bare 15 prosent margin og det betyr ikke så mye lenger. Forlagene rygger inn i fremtiden. De har kjøpt opp bokhandlene, som kan sammenliknes med platebutikker, og insisterer på at de skal ha 30 prosent også. De har altså gjenskapt den fysiske verden i cyberspace. Hvorfor? Med det monopolet de har vil de nok leve til noen finner på en mer fornuftig og mye billigere måte å drive e-bokhandel på. Snur de ikke på flisa, tror jeg at de store forlagenes største aktivum om fem år er de flotte lokalene deres midt i Oslo.
Nasjonalt problem
Andersen mener ungdommens manglende interesse for teknologiutdanning er et stort problem.
På den annen side har Norge nokså rimelige ingeniører som gjør norsk teknologibransje billig i drift, selv om han innrømmer at resonnementet ikke gjelder generelt.
– Litt for mange trauste, slanke menn som går Birkebeineren her, sier han.
– Jeg er enig med Camilla Schreiner ved UiO i at vi må innføre mer teknologi og naturfag i skolen som selve løsningen på problemet vårt. Det er jo underlig at ikke ungdom selv også ser sitt eget beste. De kan tjene godt med penger, få en interessant jobb og faktisk bety noe for hvordan samfunnet, og ikke minst miljøutfordringen, skal utvikle seg. Det er noe annet enn å studere tullefag og gå i tog det. Mitt beste råd til ungdom er å søke seg til NTNU eller IFI og ta en tilleggsutdanning innenfor økonomi og ledelse – gjerne på BI. Jeg bekymrer meg over tilgangen på teknologer. Jeg er ikke like bekymret for utdanningen av økonomer. Dem får vi nok av likevel.
Les også: Ber skolene skjerpe seg
Ingeniørstudentene er mest pengekåte
Lite endringsvillige
En annen ting som bekymrer Andersen er at vi har det litt for bra her i landet. Og det går ikke over.
Han mener oljeinntektene vil strømme inn i statskassen langt flere år enn mange synes å være klar over. Det har sine skyggesider.
– Vi har rett og slett råd til ikke å endre oss. Det resulterer i at vi ikke investerer nok i forskning og infrastruktur. Mange lider også av en vrangforestilling om at oljerikdommen har gjort ting så store og flotte her i steinrøysa. De tror bl. a. at vi har så store IT-systemer. Det er en misforståelse. De fleste administrative systemer kunne vært små nok til å få plass på en server eller to.
Andersen ble en gang oppringt og spurt til råds av en amerikansk IT-sjef i en bank som drev sin virksomhet i fire stater.
– Han var nesten brydd over at han som var så liten, med bare seks, syv millioner kunder, ringte meg. For noen år siden underviste jeg i India. Da ble jeg fortalt at de hadde en feilmargin på folketellinger på rundt fem millioner mennesker. Hadde vi flyttet alle nordmenn dit kunne vi legge hele nasjonen i feilmarginen – vi kunne med andre ord ikke bevise at vi var der.
Fragmentert samfunn
Andersen ergrer seg over at Norge, på tross av at vi er et svært homogent samfunn, holder oss med hundrevis av kommuner og andre forvaltningshierarkier som kompliserer alt.
Problemet er at vi har råd til å la folk bo på den ytterste nøgne ø og la de få et fullt servicetilbud.
– Offentlig sektor trenger å bli mye mer produktive og utnytte teknologi bedre. Hvorfor kan de ikke f. eks. bruke mer standardløsninger i stedet for å bruke milliarder til å finne opp mere krutt? Siden vi ikke er så enorme som vi tror, kanskje vi i større grad kunne bruke enklere løsninger – Mamut i stedet for SAP? Vi kunne spart milliarder. Jeg tror nettskyen vil kunne gjøre vei i denne vellinga, men det vil ta tid å endre tankesettet. Det er ganske fastgrodd.
Førsteamanuensen er opptatt av hvordan teknologien utvikler seg i sykler. Først starter den som noe proprietært, så blir den modulær, så allemannseie (og helt til slutt, usynlig, som en heis).
– Hvis Apple er det første – proprietært og lukket – så er Google allemannseie. iPad-en er proprietær og Google noe som alle har tilgang til og bruker. Til slutt blir teknologien noe som bare er der, som skal virke og som vi ikke tenker på før det går i stykker. Da må man tenke annerledes, som heisprodusenten Otis som sier at deres mål er at folk ikke skal legge merke til heisen.
Les også: Realister opptrer nerdete i media
Teknologmenn tenker lite på andre
Sentralisert
– IT er kanskje den mest sentraliserte av alle bransjer i Norge. Over halvparten av de som arbeider med IT bor i Oslo eller Akershus. Er du ung og kul og kan IT flytter du hit der miljøene er. Det å markedsføre norske fjellhaller som et sted for datasentre er en morsom ide, men det blir neppe mye arbeidsplasser av det. En operatør kan drifte 3000 servere i dag og tallet øker. Derimot er det kanskje en fin måte å selge strøm på.
Andersen jobber mye, elsker samfunnsdebatten, elsker å lese bøker og drikke vin og hadde lenge på CV at han unngikk fysisk aktivitet.
– Nå har jeg rundet 50 og må trene litt, liker det for så vidt, men det blir aldri noen Birk på meg. Derimot liker jeg å blande meg i debatten, hvor teknologi har gått gjennom livet mitt som en rød tråd.
Lover for medgangstider
Han ergrer seg over at andre som ytrer seg i samfunnsdebatten om teknologi ser på sin manglende kunnskap nærmest som et gode.
– Hvordan kan de ha meninger om ting de ikke vet noe om? Det minner meg litt om lærerne på barneskolen som ikke klarte å sette inn film i fremviseren og måtte få hjelp av oss elever. De oppfattet ikke at en filmfremviser ikke var et fremmedelement, men et stykke utstyr det faktisk var deres jobb å beherske.
Og så ergrer han seg over Datalagringsdirektivet.
– Det er greit nok å lagre data så lenge staten vil deg vel, men historien viser jo at det ikke har vært tilfelle til alle tider. Og lover skriver vi ikke for medgangstider.
Les også:
