VM i Lahti ble en prøvestein for nye testprosedyrer for bloddoping. Finnene benyttet hydroksyetyl stivelse (HES) for å skjule at de hadde tilført hormonet erytropoietin (EPO) i blodet. Ingen disse stoffene tillates brukt i idrett, men tidligere har det ikke vært mulig å avsløre slik bruk av HES. Da nye testmetoder ble tatt i bruk under ski-VM, satt finnene i klisteret.
Neste år får dopingjegerne trolig enda bedre verktøy når de skal sjekke deltakerne i OL i Salt Lake City.
Brukt i 50 år
HES er et legemiddel som har vært på markedet i 50 år og brukes på pasienter med sterke blødninger for å øke blodvolumet. HES har liten effekt alene, men må tas sammen med vann. Vannet tas opp i blodet, og HES holder væskenivået oppe i lengre tid.
For en idrettsutøver er det mengden hemoglobin som er viktig – ikke konsentrasjonen i blodet. Ved tilsetting av vann vil blodet fortynnes slik at konsentrasjonen faller, men antallet hemoglobinmolekyler – og dermed den kunstig fremstilte ytelsesevnen fra bloddopingen – forblir den samme.
Ifølge professor i idrettsmedisin Roald Bahr ved Norges Idrettshøgskole har ikke HES noen prestasjonsfremmede effekt. HES har svært gode egenskaper sammen med EPO-doping, og dette er grunnen til at preparatet står på dopinglisten. Han påpeker også at det er korttenkt av finnene å benytte et forbudt middel når det finnes flere andre, kjente stoffer som kan benyttes i stedet for HES – og som ikke står på dopinglisten. Et eksempel er vanlig salt, men da holder ikke kroppen like lenge på vannet som ved bruk av stoffer med større molekyler.
Det finnes flere typer store sukkermolekyler, polysakkarider, som gjør at blodet holder på vannet. Eksempler på slike stoffer er albumin og dekstran, naturlige proteiner i blodet som ikke gir utslag under dopingtestingen. Også andre medikamenter som inneholder gelatin eller stivelse har samme effekt.
Økt utholdenhet
I kondisjonsøvelser som sykling, langdistanseløp og svømming er det spesielt interessant å øke utholdenheten. Denne evnen kan bedres ved at kroppens transport av oksygen og avfallsstoffer forbedres. Tilførsel av røde blodlegemer – bloddoping – gir denne effekten.
Bloddoping er forbudt blant idrettsutøvere, men virkningen kan skjules før idrettsstevner uten at effekten svekkes. Oppslagene i mediene har konsentrert seg mer om stoffet de har forsøkt å skjule bloddopingen med, enn selve dopingen.
Bloddoping kan gjøres på flere måter, men resultatet er det samme: Økt antall oksygentransporterende blodlegemer, hemoglobin. EPO er et hormon som stimulerer produksjon av røde blodlegemer. Selv små økninger i EPO-nivået vil klart bedre prestasjonensevnen.
Ved opphold i store høyder med lavere oksygennivå stimuleres dannelsen av EPO naturlig. Dette er tanken bak høydetrening og opphold i høydehus. En annen mulighet er å tilføre kunstig EPO utenfra. Hormonet stimulerer benmargen til å produsere mer hemoglobin, men prosessen er tidkrevende og det tar uker å bygge opp konsentrasjonen.
Dopingtester
For å begrense EPO-doping innførte det internasjonale skiforbundet (FIS) grenseverdier for hemoglobinkonsentrasjonen i blodet. Normalt ligger konsentrasjonen på 14,5 g/dl blod. Dersom en løper har over 17,5 g/dl, vil FIS nekte dem å starte konkurransen. Denne grenseverdien ble nylig satt ned fra 18,5 g/dl. For å komme over denne grenseverdien, må man enten ha en ekstrem hemoglobinproduksjon, ellers ha dopet seg.
For ikke å bli avslørt etter EPO-doping må hemoglobinkonsentrasjonen senkes. Dette kan gjøres ved å tilføre mer væske, som rett å slett å drikke vann. –Problemet er ikke å tilføre væsken, men å holde på den, sier professor Roald Bahr. Tilførsel av større vannbindene molekyler, kolloider, gjør at kroppen holder på vannet. Hydroksyetyl stivelse (HES) er ett slikt kolloid.
Fare for blodpropp
Moderat bruk av EPO og HES skal ikke ha noen langtidsvirkninger på kroppen. Men store mengder erytropoietin vil gjøre blodet så tykt at det vil være fare for blodpropp, opplyser Roald Bahr.
Tilførsel av HES og vann vil øke blodtrykket en kort periode, men over tid vil væsken skilles ut. Kroppen justerer selv blodtrykket på ulike måter slik at det normaliseres.
Dopinganalyser utføres ved at det først gjøres en screening på A-prøven med en gasskrotatografi/massespektroskopi-analyse (GC/MS-analyse). Er prøven positiv, gjøres en tilsvarende analyse av B-prøven. En slik analyse gir svar innen 24 timer, men skal mange personer testes kreves store mengder ressurser.
Tradisjonelt er det urin som analyseres, men det har etter hvert blitt åpnet for blodprøver. Fremmede, kustige stoffer finnes lett i urin siden kroppen skiller det ut som avfall. Urinanalyse holder dersom man ønsker å påvise at stoffet har vært i kroppen, men ønsker man å se på mengden og effekten, må det blodanalyser til. Det er ikke nok å påvise EPO, men man må også ha analysemetoder som kan påvise om hormonet er kunstige tilført eller ikke.
Ny metode i 2002
Peter Hemmersbach ved Seksjon for dopinganalyser på Aker sykehus, påpeker at det finnes analysemetoder for både HES og EPO. Problemet er at metoden må være publisert og godt utprøvd på flere laboratorier før den kan benyttes til å påvise doping. Metoden for HES-analyse ble godkjent høsten 2000 og kunne brukes under Lahti-VM. Metoden for å påvise og skille mellom humant (naturlig) og rekombinant (kunstig) EPO er ikke godkjent, men vil sannsynligvis være klar til OL i Salt Lake City 2002.
Folk som normalt bor i høyden vil automatisk få et høyere hemoglobinnivå på grunn av det lave oksygennivået, og har risikert å komme i dopingjegernes søkelys urettmessig. Nå kan dopingjegerene endelig skille ut hvem som har brukt det forbudte stoffet.
Om den stadig økende frekvensen av dopingavsløringer skyldes mer effektiv testing eller mer utstrakt bruk av illegale substanser blant atleter, er usikkert. Uten tvil har det skjedd store fremskritt på den rent analytiske fronten.
