«Har dere lest Vaclav Smil sin bok, How the world really works?» Dette spørsmålet fikk Sveinung da vi kjørte en todagers workshop om bærekraftig business for de ansatte i et konsulentbyrå for et par uker siden. Konsulenten innrømmet at boken hadde gitt ham noen søvnløse netter. For hvordan skape bærekraftig endring i en verden som virker så stedfast?
Unge Jørgensen kastet seg over boken. Og siden har Lars Jacob knapt hørt om annet enn den aldrende tsjekkisk-kanadiske fysikeren med det blidsprengte navnet, Smil. Han kan ikke rent lite om energisystemet på denne planeten, hvordan mat blir produsert og hvor fordømt mye stål, plast, ammoniakk og sement som produseres hvert år – og hvordan dette er drevet av fossile energikilder.
Det var enklere før...
I boken tar Smil oss tilbake til 1800-tallet, og han forteller om hvor få mennesker som bodde på planeten og hvordan de aller fleste bodde på landsbygda og jobbet med å produsere mat. Energikilden var primært solen, og det var denne solen som gjorde at vi fikk mat på bordet. Jo da, noen hadde tilgang på hest, men også den var dypest sett drevet av solen.
Fritid var det særdeles lite av, for det var enormt tidkrevende å få mat på bordet. Utover 1800-tallet endret dette seg noe, i alle fall for noen. Folk fikk tilgang på kull, de første dampmaskinene ble utviklet, og bedre ploger og annet utstyr ble laget – som følge av fossile energikilder. Det ble derfor flere av oss, og flere kunne flytte inn til byene.
Men det var først på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet at oljen virkelig begynte å renne og at forbrenningsmotoren ble utviklet, og vi fikk traktorer og andre maskiner og utstyr. Utover 1900-tallet var det derfor færre og færre av oss som trengte å bruke hele livet sitt på å produsere mat, og i våre dager er TV-reklamer med «Jeg kjenner en mann som står opp klokken 05 for å mate kyrne sine» det nærmeste mange oss kommer gårdsdrift.
%2520(1).jpg)
Oljen i maskineriet
Smil hevder at vi bruker over ti milliarder tonn med fossilt brennstoff hvert år. Noen opererer med enda høyere tall. Det betyr at i gjennomsnitt har hver av de 8,2 milliardene mennesker på planeten kraft tilsvarende 60 mennesker som jobber for oss 24 timer i døgnet, syv dager i uken. I vår del av verden tilsvarer det at vi har mellom 220 og 240 personer som jobber for oss, nonstop.
Kontrasten til den ene milliarden som bodde på jorden og som baserte seg på solenergi for å drive jorden, er enorm. Å produsere en kilo mel eller en håndfull tomater er gjort på et lite knips i forhold til den gang da. Og hver lille matbit vi tar, er dynket i olje, hevder Smil. Og ikke den typen olje du skulle ønske på tomatene dine. En tomat, hevder han, produsert av immigranter på Spanias solkyst og fraktet til tallerkenen vår, krever tre–fire spiseskjeer med olje. Smil anbefaler derfor alle å lage en tomatsalat med sesamolje for å gjøre dette håndfast, for ikke å si «oljefast».
Det Smil beskriver, er et samfunn som sitter fast i oljen. Vi bruker fossile energikilder til å produsere og frakte mat, hvilket er den direkte anvendelsen. Og i tillegg bruker vi oljen til å produsere store mengder ammoniakk, som vi er helt avhengige av for å produsere nitrogen og kunstgjødsel. Og ikke minst bruker vi fossile energikilder til å produsere stål og andre metaller, plast og sement – byggeklossene i så mye av infrastrukturen vi har rundt oss. Smil legger ikke skjul på de negative sidevirkningene av dette og hvordan vår kollektive oljeavhengighet fører til både utslipp av klimagasser og forurensning.
Solstolene på Titanics dekk
I lys av Smils diagnose er det ikke rart at både konsulenten som anbefalte boken, Sveinung som har dykket ned i den og andre bærekraftsfolk som jobber for en grønnere verden, kan få søvnløse netter. For i møte med oppoverbakken i å transformere energisystemene, de uforståelige mengdene stål som produseres årlig (visstnok 1,36 milliarder tonn årlig bare i Kina!) og avhengigheten vår av de store ressursstrømmene som fyrer opp økonomien vår, kan selv den største optimist miste troen. Monner det da virkelig med kjøttfrie fredager, delingsapper for klær og sykler eller gjenbruk av gamle komponenter i nye produkter når skalaen på problemet er så stort?
Følelsen av å flytte rundt på solstolene på dekket av Titanic, kan dermed være nærliggende i bærekraftskretser. Samtidig er det jo ikke en løsning å kaste kortene, innse nederlaget og sette seg ned i solstolen med en stiv drink. Isfjellet kan jo i det minste by på isbiter! Men at Smils analyser bør ha konsekvenser for hvilke løsninger som prioriteres, og hvilke temaer som får lov til å dominere bærekraftssamtalen, bør være åpenbart. Og det er jo ikke noe i veien for verken delingsøkonomi, vegansk middag eller gjenbruk – men at vi må ha mer fokus på systemendringene enn de symbolske atferdsendringene, virker åpenbart.
Så hva gjør vi nå?
Det Smil viser oss, er at vi står overfor en gigantisk systemisk utfordring. Verden er låst fast i en infrastruktur som er dypt avhengig av fossile energikilder. Men i stedet for å resignere, er det nettopp denne innsikten som må drive oss fremover. Vi må begynne å se forbi symbolske handlinger og i stedet arbeide for de strukturelle endringene som monner.
Ja, kjøttfrie fredager og delingsapper er viktige steg, men det er de store systemendringene – overgangen til nye energikilder, omleggingen av industri og en ny måte å tenke (sirkulær)økonomi på – som virkelig vil ha betydning. Bærekraftige løsninger må ikke bare handle om små justeringer i hverdagen, men også om å kreve at politikere og næringslivet tar de nødvendige grepene.
Så kanskje Smils bok ikke gir oss umiddelbare løsninger eller lover en enkel vei fremover. Men den bidrar med viktig innsikt om hvordan verden fungerer. Og skal vi finne ekte løsninger på dagens bærekraftsproblemer, så må vi tåle å se denne realiteten i øynene.
.png){kind=logo}
