Matforsk har utviklet emballasje som kan gi verdifull informasjon til forbrukerne. Nå står kommersialisering for tur.
Kundene krever ferske varer som er velsmakende, lette å behandle og har lang holdbarhet.
Sentraliseringen av produksjonsanlegg gir lange transportavstander og enda strengere krav til holdbarhet. Det øker kravene til holdbarhet ytterligere. Som om ikke dette er nok, ønsker kundene å se hva de kjøper. Mange matvarer pakkes derfor i tynne plastfolier. Matvareprodusentene synes å stå overfor en nærmest umulig oppgave.
Mat er biologisk materiale som utsettes for nedbrytningsprosesser når den modner, harskner eller råtner. De fleste former for nedbrytning forutsetter oksygen. Næringsmiddelindustrien leter etter metoder for å kontrollere oksidasjon, spesielt av fett.
Mindre søppel
Hanne Larsen ved Matforsk på Ås snakker engasjert om aktiv emballering, som hun deler i absorbere og avgivere.
Absorbere fjerner uønskede komponenter i atmosfæren rundt matvaren. De bidrar til å forlenge holdbarheten eller forbedre kvaliteten. Absorbere skal som oftest kontrollere oksygeninnholdet, men også andre stoffer som karbondioksid og etylengass eller fuktighet.
Avgivere tilfører komponenter som kan forlenge holdbarheten og/eller forbedre kvaliteten. Eksempler er antimikrobielle stoffer, antioksidanter, karbondioksid eller aromastoffer.
"Intelligent" emballering inneholder tids- og temperaturindikatorer eller den kan gi indikasjoner om produktet er tuklet med, såkalt tamper evidence som er aktuelt for farmasøytiske produkter eller barnemat. Kjente merkevareprodusenter av eksklusive produkter kan legge hologrammer i emballasjen som en sikring mot piratkopiering. Hvis man benytter diagnostisk blekk i strekkoden, kan det brukes til å gjøre strekkoden uleselig ved nærvær av bestemte uønskede mikroorganismer.
Larsen sier at i Japan, USA og Australia er aktiv og intelligent emballasje tatt i bruk med stor suksess, mens bruk og kunnskap er begrenset i Europa.
Billigere og bedre
Larsen forsvarte i desember sin doktorgrad om oksygengjennomgang i emballasje med spesiell vekt på oksidasjon og harskning av havre. I arbeidet med doktorgraden så hun spesielt på målemetoder for oksygengjennomgangen.
Den mest brukte målemetoden i emballasjeindustrien har til nå vært en isostatisk målemetode kalt Ox-Tran som måler på både flatt materiale og ferdige pakninger. Ambient Oxygen Ingress Rate (AOIR) er en alternativ metode for å måle oksygengjennomgang på ferdige pakninger.
I og med at matvarene legges i en ferdig formet pakning og ikke en flat film, hevder Larsen at det blir riktigere å måle oksygengjennomgang på den ferdige pakningen. Da fanger man opp endringer i materialet som påføres under pakkeprosessen, så som strekking, sveising og eventuelle små sprekker eller hull.
Forskningen ved Matforsk viser at AOIR-metoden er både rimeligere og har større kapasitet enn den tradisjonelle metoden. I tillegg gjør den det mulig å gjennomføre målingene under mer realistiske forhold enn ved den mer brukte Ox-Tran.
- Mens utstyret til Ox-Tran-metoden koster en million kroner, får man AOIR-utstyret til under 100.000 kroner. Metoden går i enkelhet ut på å fylle pakningen med nitrogen, deretter måle oksygenkonsentrasjonen i pakningen to ganger, med ønsket intervall mellom målingene, samt volum. Deretter mates verdiene inn i et regneark med en formel utviklet av Matforsk og ut kommer oksygengjennomgangsverdien som forteller produsenten om pakningen holder mål.
Hanne Larsen, og hennes kolleger på Matforsk, har videreutviklet AOIR-metoden og har søkt patent på arbeidet. De er nå på jakt etter kommersielle samarbeidspartnere for å sette utstyret i produksjon.
