Arbeidsminister Dagfinn Høybråten la 25. februar frem forslag til ny arbeidsmiljølov.
Diskusjonen i etterkant dreier seg om forslag til endringer i arbeidstidsbestemmelsene. Det diskuteres om den maksimalt lovlige arbeidstid skal beregnes over 8 eller 16 uker, om unntak fra lovens arbeidstidsbestemmelser kun bør gjelde ”ledende stillinger” og om regjeringens forslag innebærer en snikinnføring av 13 timers normalarbeidsdag. I samme slengen lanserer LO på nytt 6-timersdagen som sin neste milepæl. Altså en typisk arbeidsgiver-arbeidstakerdebatt.
Det må settes spørsmålstegn ved om diskusjonen tar inn over seg de to kanskje mest dyptgripende endringene som har skjedd i deler av arbeidslivet de siste årene.
For det første arbeider flere og flere av oss hvor som helst og når som helst. Vi sjekker e-post mens vi venter på bussen, tar en telefon til en kollega eller kunde på tur til butikken og løser enkelte problemer via laptop-en etter at barna har lagt seg. Samtidig stikker vi kanskje ut fra kontoret og klipper håret midt på dagen eller tar en tur på helsestudio i en utvidet lunsjpause. Ingen stusser lenger over at noen må gå ”litt før” for å hente i barnehagen. Grensen mellom jobb og fritid blir mer og mer flytende – til nytte både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Hvordan måles arbeidstiden? Hvor relevant er det om antall arbeidstimer gjennomsnittsberegnes over 8 eller 16 uker når ikke arbeidtaker, og i alle fall ikke arbeidsgiver, reelt har telling med antall arbeidede timer?
For det andre opplever stadig flere at det ikke er de pålagte antall arbeidstimer eller arbeidsmiljøloven som er styrende. Bedriftens konkurransesituasjon, organisasjonens utfordringer eller oppsatte mål og oppgaver er mer bestemmende for arbeidstid og arbeidsinnsats. Nedleggelse, outsourcing, offshoring eller omorganisering blir løsningen dersom målene ikke nås, eller bedriften ikke er lønnsom. Når produksjonen skjer i Latvia, er det en mager trøst å ha lovfestet 6-timersdagen i Norge.
Kan justerte arbeidstidsbestemmelser håndtere dette?
Sannsynligvis ikke. At noen jobber mye, er heller ikke noe stort problem. Arbeid skader i utgangspunktet ikke. Svært mange har en variasjon, utfordring og spenning i arbeidsdagen folk bare kunne drømme om for få år siden. Mens mange tidligere hadde ensformig og fysisk krevende arbeid, og selv mennesker i ”gode stillinger” brukte en stor del av tiden på repeterende arbeid, er mange oppgaver i dag automatisert og forenklet. En time idèdugnad om stoff til neste ukes Teknisk Ukeblad kan ikke sammenlignes med en arbeidstime manuell betongpigging i en trang gruvesjakt (jeg har prøvd begge deler). Vi må heller ikke glemme at de fleste av oss har betydelig mer fritid enn våre besteforeldre hadde for 50 år siden. At vi utsettes for større belastninger i form av klarere mål og krav, er noe vi nok må akseptere i denne utviklingen.
Samtidig har utviklingen negative trekk. Blir vi utkonkurrert som arbeidskraft så snart vi ikke når målene? Noen vil føle det slik, og det er også er en klar utvikling mot et mer segmentert arbeidsliv. Mange lykkes, noen lykkes ikke. Her ligger fremtidens arbeidsmiljøutfordring.
Arbeidsmiljøloven har da også mange klausuler for nettopp å unngå skalting og valting med menneskeskjebner. En eneste langsiktige løsningen er likevel å sikre at flest mulig arbeidstakere har den riktige kompetansen og de riktige holdningene. Da vil flest mulig lykkes, og færrest mulig falle utenfor på arbeidsplassen. Den viktigste arbeidsmiljødebatten er derfor ikke en detaljdiskusjon om arbeidstidsregler eller 6-timersdagen, men om hvilken struktur kompetanse- og videreutdanningsarbeidet skal ha i årene som kommer. Dette til felles nytte for arbeidsgiver og arbeidstaker. Og ikke minst for de offentlige trygdeordningene, som må ta støyten dersom arbeidsstyrkens kompetanse ikke er tilpasset arbeidsmarkedets behov.
Tommy Rudihagen
Ansvarlig redaktør
