Jeg har selv vært avdelingsingeniør og enhetsleder på medisinsk-teknisk enhet ved Telemark sentralsjukehus og har opplevd tendensen over flere år.
Avdelingsleder ved Rikshospitalets medisinsk-tekniske avdeling professor Sverre Grimnes kan nok lære artikkelforfatteren enkelte ting om medisinsk-teknisk utstyr i Norge.
I artikkelen blir det ikke nevnt med et ord at Rikshospitalet har en medisinsk-teknisk avdeling bestående av 20-30 høyt kvalifiserte ingeniører /sivilingeniører som har og har hatt ansvaret for Rikshospitalets svært avanserte medisinsk-tekniske utstyr i årtier.
I artikkelen står det: “Til nå har det medisinske personalet selv hatt ansvaret for dette utstyret...”. Det vitner om en skremmende liten kunnskap om de gjennomregulerte og komplekse ansvarsforhold som gjelder medisinsk-teknisk utstyr ved norske sykehus.
I forskrifter for tekniske bygningsinstallasjoner, FEB91, som meg bekjent ikke er satt ut av funksjon, står det blant annet i §810 at elektromedisinsk utstyr skal være utført, installert og tilkoblet, og skal vedlikeholdes og brukes, slik at pasienters og brukeres sikkerhet er tilfredsstillende. Veiledning:
“Den som skal forestå og/eller selvstendig utføre reparasjon av elektromedisinsk utstyr må være spesielt godkjent, se forskrifter om faglig utdanning for elektrofagfolk”.
Alle reparasjoner og annet vedlikehold skal også føres i eget vedlikeholdssystem. Her er Norge meget langt framme i Europa med utmerkede datasystemer. Medisinteknikerne i Norge sitter med en enorm kunnskapsbase om det elektromedisinske utstyret ved sykehusene etter opplæring ved leverandørenes kurssentre i inn- og utland. Dette kan være overvåkingssystemer på intensivavdelinger, fødselsovervåking, interne nett på røntgenlaboratorier, osv. For meg som eventuelt fremtidig pasient virker det skremmende at en såkalt “IT-ekspert” skal sitte og trykke på mitt livsnødvendige utstyr uten å ha den ringeste anelse om hva utstyret gjør med pasienten eller konsekvensene hvis utstyret stopper opp.
Det er ikke helt uten grunn at systemene er proprietære og ikke henger sammen i et stort sårbart nett.
Problemet ved sykehusene har vært og ser ut til fremdeles å være at IT er løsning på alle problemer og ingen sykehusdirektør eller overlege tør være så bakstreversk å si at IT skal drive med IT-service og ikke blande seg bort i ting de ikke har noen forutsetninger til å overta.
Selvfølgelig hadde det vært fremtiden at de medisinsk-tekniske avdelingene kunne dra nytte av den nettverkskompetansen som tross alt IT-avdelingen sitter på. Faren er bare den at det er litt for mye profesjonskamp som forsurer samarbeidsmiljøet.
Målet må være at begge miljøene lærer litt om hverandre slik at den det tross alt skal betjene, nemlig pasienten, får det så trygt som overhodet mulig.
