I forordet heter det at "den foreliggende strategien i første rekke tar for seg områder der det er behov for endringer i Forskningsrådets arbeid, sammenlignet med situasjonen i dag.
Om vi leser strategiplanen med et kritisk utgangspunkt tyder det på at behovet for endringer er stort. Planen trekker opp en rekke forhold det er vanskelig å være uenig i. Men den er så omfattende at Ole Brums velkjente "ja takk, begge deler" blir rent beskjedent. I Forskningsrådets nye strategiplan later det til at "ja takk, alt sammen" har ligget til grunn for hovedstyrets arbeid.
Målene er lite realistiske og dermed mister planen nødvendig troverdighet. Store deler av planen tar for seg forhold Forskningsrådet ikke kan påvirke og den forutsetter også økt tilgang til offentlige midler. Eksemplene er mange: flere post.doc-stillinger, flere nye store satsinger, støtte nasjonale tiltak for forskningsformidling, mer næringsrettet forskning, større internasjonal deltakelse.
Disse ambisiøse planene er lagt frem omtrent samtidig som den siste indikatorrapporten fra NIFU viser at norsk forskningsinnsats fortsatt ligger betydelig under de målene Stortinget har satt.
Til tross for dette, nøyer ikke hovedstyret seg med høye mål på nasjonalt plan. Med et nærmest totalt fravær av ydmykhet og beskjedenhet, skal norsk forskning også spille en sentral rolle i utviklingen av den tredje verden. Strategiplanen sier at "Norge har et ansvar for å bidra til forskning som er viktig for en bærekraftig internasjonal utvikling, og bør støtte opp om forskningsmiljøer som er viktige for økonomisk, politisk og sosial utvikling i mindre velstående land."
Det hadde nok vært en ide å få orden i eget hus før vi påtar oss rollen som voktere av verdens forskning.
Nå inneholder for såvidt planen et svakt forsøk på å skape slik orden: "Forskningsrådet skal være en strategisk aktør som fremmer forskning av høy kvalitet i alle fag og disipliner, og skal spesielt bidra til forskning som er nyttig for næringsliv, offentlig sektor og resten av samfunnet." .
I en hverdag preget av kamp mellom forskere, mellom forskere og kunder og mellom institusjoner er dette dokumentet lite egnet som ledestjerne for Forskningsrådets ledelse, saksbehandlere og øvrige ansatte.
Ja takk, alt duger ikke i virkelighetens verden. Dette er langt mer en urealistisk ønskeliste enn et strategidokument.
