Jeg ble så vant til den gule button’en med den smilende sola at jeg til slutt trodde den satt på palestinaskjerfet da du kjøpte det på vei til Barsebäck-marsjen. Det var aldri noe spørsmål. «Nei til atomkraft!»
Det var 1970-tallet, og jeg var uenig da.
Nå, et Three Mile Island, et Tsjernobyl og et Fukushima senere, er jeg enda mer uenig: Ja til atomkraft!
- Kjernekraft er trygt. Langt færre mennesker dør på grunn av kjernekraft, enn av noen som helst annen energi.
- Kjernekraft er renere og forurenser mindre enn noen annen energiform.
- Kjernekraft er pålitelig, billig og ikke minst med et nesten ikke eksisterende karbon-avtrykk.
Dermed burde jo valget være klart? Nei, dessverre. Det ser snarere ut til å gå feil vei. USA stenger 11 av sine kjernekraftverk, Tyskland gjør tilsvarende og erstatter dem med kullkraftverk. Frankrike og Japan følger etter.
Atomer har dårlig presse. De er lette å demonisere, lette å fordømme. Roper du «Nei til Atomkraft», oppdager du at atomene er strålende symboler på at du er en av de rette, en del av stammen.
Kanskje særlig hvis du følger opp med et krav om mer småskala, kortreist og alternativ energi. Off the grid!
Men du er da samtidig ett av de verre miljøsvinene.
Ikke mye
I 2011 gikk Fukushima-anlegget (slett ikke verdens best konstruerte) altså på et monsterjordskjelv og en tsunami. Ingen døde. Strømmen gikk, kjølesystemene ble satt ut, reaktorene begynte å eksplodere og smelte. Likevel ble ingen utsatt for en dødelig dose stråling.
Three Mile Island, oktober 1979. En mekanisk feil førte til utslipp av radioaktivt kjølevann. Alvorlig, ja. Men dosen beboere i en 15 kilometers omkrets rundt anlegget ble utsatt for, var 1/625 av dosen tillatt for amerikanske arbeidere. Som igjen er halvparten av den laveste dosen som øker risikoen for kreft. Som igjen er 1/8 av dødelig strålingsdose.
I løpet av de mer enn 60 årene vi har hatt kjernekraft, har vi bare sett én dødelig ulykke, Tsjernobyl i 1986 – med 31 direkte dødsfall, og med en økning på noen tusen tilfelle av kreft, spredt over store områder. Denne økningen kommer på toppen av den allerede eksisterende bakgrunnsraten av 100 000-vis av dødelige krefttilfeller i samme populasjon – dødsfall som ikke har med kjernekraften å gjøre.
Dette er ikke mye.
Naturgass dreper 38 ganger flere mennesker per produserte kilowattime. Energi fra biomasse dreper 65 ganger så mange. Olje 243 ganger så mange. Kull 387 ganger så mange mennesker.
Men den energikilde som sprenger tabellene er vår hjemlige, vennlige, rene og fornybare vannkraft. Først og fremst fordi demninger av og til brister. Hvis det da bor noen titalls millioner kinesere nedstrøms, blir dødstallene fort svært høye.
Kullkraft dreper
Vi har altså en stabil, god, ren og ufarlig energikilde som vi prøver å kvitte oss med. Samtidig erstatter vi den med kull.
Kullkraft er på alle måter en veldig mye dårligere løsning enn kjernekraft. Den ødelegger klimaet. Den ødelegger naturen fysisk med kullgruver, åpne brudd og så videre. Den forurenser både lokalt og globalt. Den koster store mengder mennesker livet. Og den frigjør større mengder radioaktivitet enn kjernekraft.
På verdensbasis døde i 2010 223 000 mennesker av lungekreft forårsaket av luftforurensning. Bare i Kina dreper luftforurensning fra kullkraftverk i størrelsesorden 250 000 mennesker hvert år på grunn av lungekreft og andre sykdommer som astma, bronkitt, kols, efysem, hjertesykdommer, slag, lav fødselsvekt, for tidlig fødsel, hjerneskader. På verdensbasis blir tallene astronomiske.
PNAS, the Proceedings of the National Academy of Science, publiserte for noen år siden en artikkel som beregnet at forventet levealder i Nord-Kina blir redusert med 5 ½ år på grunn av luftforurensning fra kull.
Mens nabolandet Japans Fukushima-reaktor altså ikke drepte noen. Og det var etter en forferdelig ulykke. Mens kinesernes kullkraft dreper i sin daglige drift.
Vi skulle trodd valget var lett, men allikevel er altså 1200 nye kullkraftverk nybygget, under bygging eller planlagt på verdensbasis. Vi regner med at Kina alene vil importere fem ganger mer kull i 2030 enn i dag, innen 2035 vil verdens kullforbruk øke med 65 %.
Det er skremslene om kjernekraft som rydder vei for kullindustrien, og ansvarlige politikere vet hva de må gjøre. De husker tross alt marsjene til Barsebäck – de var unger på 1970-tallet – eller hadde foreldre som var det. De frykter radioaktivitet, og når de på ansvarlig vis legger ned sitt lokale Fukushima eller Three Mile Island og dets «kinasyndrom» dreper de mennesker. I hopetall. De dreper hundretusener, hvert eneste år!
- Les også: Kjernekraft taper kampen mot billigere naturgass og subsidiert sol- og vindkraft (TU Ekstra)
Hva med fornybart?
Så kan vi tenke alternativt. Greit, kull er ukult, men hva med fornybare energikilder? Sol, vind og vann i småskala, kortreiste enheter? Det må da være en løsning for fremtiden?
La oss ta ordet småskala først. Det er fint for å lyse opp nattbordlampa, men holder ikke for tungindustri. Jeg ville heller ikke satse på småskala og lokalt for å drive de elektriske togene. Eller økonomien som sådan. Og dermed velstand, fremskritt og alt annet som vi skal takke vår vitenskap for at vi kan glede oss over. Det vi trenger, er store, stabile produsenter av nok energi. Alt annet er tankespinn og romantikk.
Vi kan holde oss unna at vindmøller dreper fugl, ser forferdelige ut og tar opp veldig mye plass. Skulle vi dekke inn bare økningen av energibehov i samfunnet årlig, måtte vi med dagens teknologi ha plantet ut vindmøller på et område like stort som Tyskland hvert eneste år.
På samme vis dreper små vannkraftanlegg fisk, hvilket vel er grunnen til at stør, laks, sjøørret på tidlig på 1900-tallet ble utryddet, eller så godt som i Storbritannia.
Vi kan også holde oss unna at vindkraft er mest effektivt langt vekk fra folk. Vi har av en eller annen grunn foretrukket å legge byene våre der det ikke blåser aller mest. Vindmøller, små får vi tro, i byer, vil i tillegg lide av byens uforutsigelige mikroklima der bygging av stadig nye høyhus skifter vindene på like uforutsigelige måter.
Solkraft kan være en løsning, men teknologien er fremdeles og foreløpig håpløst ineffektiv. Energien fra vind og sol er blitt tredoblet de siste årene, men bidrar fremdeles ikke med mer enn 1,5 % av totalen.
Likevel ser vi at samfunnet beveger seg mot en dekarbonisering. Karbonintensiteten (CO2-utslipp per dollar av brutto nasjonalprodukt) har stupt over hele verden i løpet av det tjuende århundre og frem til i dag. Senest i Kina, siden 1980. Vi ser at CO2-utslippene flater ut over hele kloden. Kanskje har vi nådd et vendepunkt?
Hvordan har vi klart dette? Jo, vi har i stor grad erstattet C137H97O9NS med CH4. Olje med naturgass. Og vi har hatt kjernekraft.
Så, ja til atomkraft!
Med dagens og den nære fremtids teknologi, enda billigere og tryggere anlegg, mindre i størrelse, lettere å håndtere og flytte, kan folk i de fattigere land slippe å gå veien om kull og elendighet. De kan gå rett til vestlig levestandard uten å måtte dø av luftforurensning på veien. Små, billige kjernekraftverk kan avsalte sjøvann og gi nok drikkevann til alle. Nok vann til å vanne avlingene. Nok vann til at uttørkede elver kan fylles med naturlig vann, hydrodammer fjernes, økosystemer rekonstrueres.
Og samtidig gi elektrisitet til komfyrer og lufteanlegg. Mer enn fire millioner mennesker dør årlig av innendørs luftforurensning. Og kjernekraften vil kunne gi dem lys om kvelden og natta, og dermed bedre muligheter for utdanning. Hvilket vel er kjernen til alle andre fremskritt.
Så hvorfor går vi feil vei?
I denne saken har vi ikke mye å takke 70-tallskameratene for. Eller som mange har sagt før meg: Når det gjelder klimaproblemene, er det de som vet mest som blir mest redde. Når det gjelder kjernekraft er det omvendt. De som vet mest slapper av, og de som vet minst blir livredde.
