Bank-bank. Teknisk Ukeblad ble med. Førsteamanuensis Eirik Sundby venter spent.
Utenfor kontordøra står to studenter som vil inn. Det er et par dager siden han ble spurt om han vil presentere ideen sin til noen entreprenørstudenter. Timen er kommet.
Nå skal han forklare de innviklede kjemiske formlene til studentene slik at de biter på ideen hans.
– Velkommen, smiler han og kommer studentene i møte. Studentene Stig Renolen og Gro Kleveland har også forberedt seg så godt de kan til sin første «dørbanking», som idésøket kalles.
– Vi spør forskerne hva de driver med, og om de har noen prosjekter som kan være aktuelle å kommersialisere, forklarer de. Mange forskere kan ha funn liggende som kan løse store og små problemer, og gjøre idéhaverne rike på kjøpet.
Penger i enzym
Kjemi-forskeren Sundby har funnet et enzym som gjør det mulig å identifisere miljøgifter i mennesker eller dyr som tidligere ikke har vært mulig å påvise. Studentene noterer flittig, og forsøker etter beste evne å forstå de kjemiske mekanismene som ligger bak forskerens funn.
Forskeren fra Høgskolen i Sør-Trøndelag har et klart ønske om å kommersialisere funnet sitt. Men selv ønsker han å bruke tiden sin på laboratoriet, og slippe å etablere bedrift og lete etter investorer.
Sitter i fatet
Student Stig Renolen synes prosjektet høres spennende ut. Samtidig gjør han det klart at dette er ett av flere idésøk, og at hvert prosjekt vil bli utsatt for en «syretest». Da går studentene gjennom hvert enkelt prosjekt før de til slutt bestemmer seg for hvilken forretningsidé de skal gå videre med.
– Idéfloraen som finnes her er helt unik. Studentene sitter midt i grautfatet, og har helt andre fortrinn enn studenter på business-skoler, mener koordinator Lars Øystein Widding ved entreprenørskolen.
«A billion dollar product»
Noen dager tidligere. Det er åpningsseremoni for studentene ved entreprenørstudiet.
Morten Mathiesen har entreprenørt seg i ett år. Nå presenterer han prosjektet han har jobbet med det siste året, og som skal motivere førsteårsstudentene til innsats.
Produktet er en ny ikke-kirurgisk teknologi som kalles OTD (optical transfer diagnosis). Teknologien gjør det mulig å oppdage hudkreft tidligere og rimeligere enn i dag.
Teknologien går ut på at legen holder en skanner over en føflekk, og en analyse av føflekken dukker opp på en skjerm. Denne informasjonen gjør at legen kan vurdere om det er fare for at føflekken utvikler kreft på et langt tidligere tidspunkt enn det som er mulig med dagens tester.
Hemmelig notat
Metoden har vært utviklet i over fem år av forskerne ved NTNU, og kan på sikt også brukes innen andre medisinske disipliner, viser et hemmeligstemplet notat Teknisk Ukeblad har fått tilgang til.
– Hudkreft er i dag den raskest voksende krefttypen. Hvert 13. minutt dør en person av sykdommen. Det gjøres 180.000 vevsprøver årlig bare i Norge. Hver prøve koster 2.500 kroner. Vår teknologi tilbyr å redusere antall vevsprøver med 95 prosent, sier Mathiesen i et intenst foredrag til nye studenter.
Millionbesparelser
Hvor stor besparelse sa han? 171.000 færre vevsprøver til 2.500 kroner stykket betyr 427 millioner kroner i besparelse – på det norske markedet. Men studentene har lært å tenke stort. Ut av Norge. Eksport. Til Amerika!
I sommer har fjorårsstudentene vært på kurs ved Massachusetts Institute of Technology i Boston. Her har de skrevet forretningsplan, lært å skaffe investorer og pugget forhandlingsteknikk.
For en entreprenør er dessuten Boston interessant ettersom tilgangen på nyskapingskapital er langt bedre enn i Norge. Studentene har dessuten fått ny kunnskap om det amerikanske markedet.
... blir milliardbesparelser
Ut fra befolkningsgrunnlaget kan man ta 75-gangen i USA i forhold til det norske markedet.
Hvis forutsetningene er de samme som i Norge, betyr det at teknologien kan gi det amerikanske samfunnet en besparelse på 32 milliarder kroner! Da skal det ikke store marginer til før professorene og studentene fra Trondheim kan tjene penger.
– Produktet vårt vil berge mange menneskeliv og spare samfunnet for store ressurser, smiler studenten til forsamlingen. I tillegg kan det ligge noen kroner på veien. De første hindrene er å få tak i investorer som vil bidra med kapital til ytterligere produktutvikling, kliniske tester og nøkkelpersonell til å komme seg ut i markedet.
Priser
For kort tid siden fikk studentene andreplass i den nasjonale finalen i Venture Cup. De har dessuten vunnet Teknas innovasjonspris og gjort det godt i DnB Nors innovasjonspris.
Alf Einar Sætre sitter i styret i PhotoSense samtidig som han er kollega med forskerne som står bak entreprenørskolen. Under et såkalt «take-off»-møte ved NTNU i fjor satte han studentene fra Entreprenørskolen i kontakt med fysikerne Knut og Jakob Stamnes som har utviklet teknologien. Styret i selskapet gikk med på å la studentene prøve seg.
Ros
– De har vært en kjemperessurs! Studentene har bidratt til firmaet svært konkret, med høy kompetanse og enorm arbeidsvilje. De har ført oss flere hakk videre i forretningsutviklingen, roser Sætre over telefon til Teknisk Ukeblad.
Dessuten har de startet den lange veien med å sikre den intellektuelle eiendomsretten til produktet hos et advokatfirma «over there». Informasjonen og kontaktene i det amerikanske markedet fikk studentene under oppholdet i Boston i sommer. Da jobbet de med forretningsplanen hver dag fra ni til fem og hadde undervisning om kvelden.
Lommerusk
Professor Sigmund Waagø tar en slurk vann og renser stemmen. Han trekker pusten og bestemmer seg for å overbevise studentene i entreprenørskap ved NTNU om å tenke stort. Ut av Norge. Eksport. Til Amerika!
– Vi tenker for smått. Vi må tenke internasjonalt, innprenter han. Studentene spiser taco og drikker øl i ei kantine på NTNU. De tygger, lytter og nikker megetsigende. «Vi må tenke stort», tenker de.
– Alle kan starte en bedrift. Men alle kan ikke starte alle typer bedrifter. Derfor sender vi dere ut for å lære internasjonal forretningskultur, messer Waagø foran studentmassen.
– Vi må lære oss å selge skinnet før bjørnen er skutt! I Norge er tankegangen «hvor lite kan jeg greie meg med?». Den burde selvsagt vært «hvor stort kan dette bli?», formaner entreprenør-ildsjelen. Professoren arbeider ved NTNUs institutt for industriell økonomi og teknologiledelse. I et par tiår har han forsøkt å få oss til å forstå verdien av verdiskaping. Gründerskap. At det etableres nye virksomheter. Endelig er han i ferd med å lykkes.
Arbeidsplasser
Når han gjør opp innovasjons-status for fedrelandet, er det fortsatt mye å gå på. I fjor ble det registrert 28.000 nye foretak i landet. 95 prosent av dem er «levebrødsforetak» eller rene hobbyforetak. Bare fem prosent er foretak med vekstambisjoner. Av disse er det bare 150 etableringer som er kan kalles FoU-virksomheter (forskning- og utvikling). Potensialet for disse bedriftene er antatt å være 600 arbeidsplasser i løpet av de neste fem årene.
– Dette er lommerusk. Spesielt når man ser på arbeidsplassene som forsvinner innen eksportrettet virksomhet, sier Waagø.
– Min kontroversielle teori er at de med entreprenør-guts utvandret til Amerika for hundre år siden. Vi har det ikke i genene lenger, sier Jan Helge Maurtvedt. Målet hans er å bli leder i en gründerbedrift. Nå er han fersk student på NTNUs School of Entrepreneurship. Eller entreprenørskole, om du vil.
Halvferdige ingeniører?
Men hva er vitsen med å rekruttere halvferdige ingeniører til å lete etter ideer fra andre forskere? Spørsmålet kommer fra en ung gründer i Trondheim. Han har på egen hånd etablert et selskap som sysselsetter tre håndfuller arbeidsplasser og omsetter for flere titalls millioner.
– Det gjelder å ha såpass teknisk innsikt at vi kan diskutere tekniske løsninger med forskerne, men samtidig forstå markedsmekanismene. Vi fungerer som en portal mellom forsker og investor, forklarer Simen Malmin, som arbeider sammen med Morten Mathiesen i PhotoSense.
– Det handler om å ha muligheten til å kombinere den akademiske tilnærmingen med den entreprenørielle. Studentene trenes i multifunksjonell kunnskap, supplerer koordinator Lars Øystein Widding.
Malmin påpeker at mange professorer har kommersielt interessante ideer, men at forskerne mangler tid, kompetanse og incentiv for å få ideene ut i markedet. Hvis de ikke er interessert i markedstilgang, hvordan skal ideene da kunne kommersialiseres?
– Det er nettopp her studentene kommer inn i bildet. Vi sender dem rett og slett rundt på besøk hos forskerne, avslutter Lars Øystein Widding.
