Mange artikler om solkraft dreier seg om at myndighetene ikke skjønner seg på solkraft og dermed lager regler som setter solkraftbremsen på. Ofte inneholder de også regelrette faktafeil. Jeg jobber med solkraft hos myndighetene og tror solkraften kan være tjent med at flere av oss deltar i ordskiftet.
For å være konkret, holder jeg meg i dette innlegget til å kommentere saken fra 21. november om Lohøgda borettslag, som vil produsere hydrogen fra borettslagets solcelleanlegg (for abonnenter).
Får ikke eller tror ikke?
Jeg begynte å lese denne saken med entusiasme om et veldig spennende initiativ. Helt fram til første mellomtittel, der det står Får ikke installere flere solceller. Det er jo for så vidt en velkjent argumentasjon, der ulike aktører snakker om hva som er lov og ikke. Som regel sikter de her til hva som lønner seg og ikke med dagens regelverk. Derfor ble jeg veldig overrasket da teksten fortsatte med: «Økonomien ville han ikke bekymret seg for», etterfulgt av sitatet: «Dessverre er reglene slik at vi ikke kan installere mer».
«Han viser til NVEs maksgrense på 100 kWp installert effekt. Overstiger man denne grensa, vil man ikke regnes som vanlig plusskunde lenger. Da havner man i et annet avgiftsregime og må blant annet betale innmatingstariff for strøm som sendes ut på nettet.»
For det første viser det seg at jo, det er økonomien han bekymrer seg for. For det andre går ikke grensen på installert effekt, men på hva som leveres på nettet. Riktig nok har det vært slik at borettslag har levert mye av den produserte strømmen ut på nettet, ettersom det kun er fellesforbruket i trappeoppganger og liknende som dekkes før strømmen når måleren. Dette jobbes det nå med endringer på. Da vil det som eventuelt bryter vilkårene for plusskundeavtalen, være strømmen som mates ut på nettet etter at også boligenes forbruk er trukket fra. Denne prosessen burde i det minste nevnes, ettersom en løsning på det spesifikke problemet ser ut til å være rett rundt hjørnet.
Ikke regn med det, regn på det
For det tredje er ikke det andre avgiftsregimet «blant annet innmatingstariff», det er innmatingstariff. Etter min mening bidrar denne typen journalistikk til å komplisere istedenfor å opplyse. Man gir leseren et feil inntrykk av en cocktail av ulemper, basert på det som egentlig er én ulempe, som i tillegg er veldig liten. Innmatingstariffen var i 2022 på 1,43 øre/kWh. Dersom borettslaget hadde matet inn alle 80.000 kilowattimene på nettet, ville innmatingstariffen vært på 1144 kroner, fordelt på 95 kroner i måneden for hele borettslaget. Etter mitt skjønn kan man ikke omtale dette som regler som er slik at vi ikke kan installere mer. Senere i artikkelen står det gjentatt at «På skinnene som ligger i hele takets lengde, er det en del felter uten solcellepaneler. Årsaken er at de måtte unngå for høy installert effekt.»
I tillegg argumenterer artikkelen med at «Myndighetenes begrunnelse er at solenergi er en uregulerbar kraft, og at for mye solenergi kan forstyrre stabiliteten i nettet». Det er også feil. Innmatingstariffen er fastleddet på nettleien for produsenter. I Norge har man bestemt at alle som bruker strømnettet, skal være med å betale for det. Både produsenter og forbrukere trenger tilgangen til strømnettet, derfor er det slik at også produsenter betaler en nettleie. Dette gjelder naturligvis også regulerbar kraftproduksjon og har ingenting å gjøre med at solenergi kan forstyrre stabiliteten i nettet.
.jpg)
Forbrukere med egen strømproduksjon, kalt prosumenter, betaler allerede for strømnettet gjennom nettleien på forbruket. Derfor fritas de for å betale fastleddet på nettleien for produksjonen sin inntil et visst nivå. Det er i grunn dette som er plusskundeavtalen. Den skal altså gjøre det enklere for små aktører å produsere sin egen strøm, i Lohøgda borettslags tilfelle ved at de slipper denne regningen på 95 kroner i måneden. Grensen for plusskundeavtalen blir ofte pekt på av store aktører som noe som stopper massive investeringer i distribuert fornybar energi, sannsynligvis på millioner av kroner. Jeg håper de regner på det.
Er nettleien egentlig solcellenes fiende?
Veldig ofte leser jeg også saker som handler om at eiere av solcelleanlegg ikke bør betale nettleie som produsenter fordi den distribuerte kraftproduksjonen reduserer tapene i nettet. Nettopp derfor er det også sånn at man får negativ nettleie dersom man leverer inn strøm i et underskuddsområde.
Den reelle grunnen til at det er et energiledd på nettleien, er jo at tapene i strømnettet koster nettselskapene penger. Dersom en nettkunde, som enten kan være en kraftprodusent eller -forbruker, øker tapene, betaler kunden for dette marginaltapet. Dersom kunden reduserer tapene i strømnettet, er satsen for marginaltapet negativ – og kunden blir kompensert. Men akkurat som for forbrukere, er produsentenes nettleie delt inn i et fast og et variabelt ledd. Innmatingstariffen er altså fastleddet, det korrekte begrepet er til og med «fastledd for innmating». Plusskunder slipper altså å betale dette fastleddet fordi de betaler fastledd for forbruket sitt.
Om solcelleanlegget ligger i et område som har underskudd på strøm, og dermed reduserer tapene i nettet, er kompensasjonen for dette flere ganger større enn innmatingstariffen. Etter hva jeg vet ligger marginaltapssatsene typisk mellom 3 og 8 øre/kWh. Jeg håper man regner på dette også.
Vi kan nok heve kvaliteten på debatten
Så, for å runde av: Ofte er kunnskapsmangel og kompetanse framhevet som en av de største barrierene for solkraft i Norge. Dette er jeg enig i. Men at det alltid er myndighetene som ikke skjønner noen ting, det er jeg mer usikker på. Mye av tematikken som er diskutert over, er Reguleringsmyndigheten for energi sitt område. Jeg jobber for ordens skyld i direktoratsdelen av NVE og jobber dermed ikke direkte med disse spørsmålene.
Reguleringen er nok ikke perfekt, og det er alltid rom for forbedringer. Men for meg virker det som debatten er for lite faktabasert og dermed ikke konstruktiv. Jeg tror også at et bredere ordskifte om solkraft ville tjent utviklingen av solkraft i Norge. Jeg er redd for at informasjonen som finnes der ute nå, gjør at man skaper seg falske barrierer istedenfor å regne på den faktiske lønnsomheten i prosjekter.
Vi byråkrater er nok ikke de som oftest tar ordet i det offentlige ordskiftet, men jeg håper det var verdt tiden.
