I dag samles kong Harald, forskere og ingeniører på rakettbasen på Andøya for å feire at Norge i 50 år har bidratt til forskning i verdensrommet.
Spesielt invitert til å holde foredrag om omstendighetene som førte til at Norge gikk inn i romalderen, er sivilingeniør Erik Tandberg.
– Vi kan mest av alle takke Finn Lied for at det skjedde. Han var direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt og etter krigen veldig opptatt av hvordan man skulle bedre mulighetene for langveis radiokommunikasjon.
– Hvorfor nettopp Andøya?
– For ionesfære-forskningen var det viktig at oppskytingsbasen ble liggende i nordlyssonen, lå ut mot havet, skjermet av fjell og hadde flybase like ved. Amerikanerne skaffet rakettene og lånte oss en del av bakkeutstyret.
Flyinteressert
Vi treffer Erik Tandberg på Norsk Romsenter, der han siden 1992 har vært tilknyttet som konsulent. 19. oktober fyller han 80 år.
– Jeg har alltid vært interessert i fly. Det var nok grunnen til at jeg aldri ble forretningsmann, slik min far ønsket, forteller Tandberg.
Flyinteressen lå bak søknaden da han i 1952 ble en av ti mekanikere som Luftforsvaret skulle utdanne ved Amarillo Air Force Base i Texas.
De trengte spesialkompetanse for å håndtere F-84.
– Jeg jobbet en stund som mekaniker ved 332-skvadronen før jeg ble instruktør for flyvere og bakkepersonell for å lære dem mer om motor og instrumenter. Men jeg hadde lyst til å bli ingeniør og fikk støtte av Luftforsvaret til å skaffe meg utdanning ved universitetene Santa Clara og Stanford i California mot at jeg bandt meg til åtte års tjeneste.
Les også: – Ikke alle kan bli astronauter
Ble tv-kjendis
Tandberg hadde på dette tidspunkt allerede blitt fascinert av verdensrommet og fikk derfor etter hvert stipend fra Nasa og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd for å studere rakettmotorer ved Princeton-universitetet.
– Jeg kom inn i et miljø som var opptatt av verdensrommet, sier han.
Men det er som NRKs ekspert på romfart Erik Tandberg er blitt landskjent. Den jobben fikk han blant annet på grunn av sine artikler i Teknisk Ukeblad.
– I 1963 skulle jeg intervjue Jurij Gagarin som var verdens første menneske i verdensrommet. Jeg forberedte meg grundig med mange spørsmål, men en høflig og bestemt Gagarin ga bare generelle svar, og ga uttrykk for at det var en stor glede å komme til Norge.
– Hva er det som fascinerer deg slik med verdensrommet?
– Det er nysgjerrighet. Rommet har ingen begrensninger og fyller meg med undring.
– Kan du så enkelt forklare hva verdensrommet er?
Tandberg lyser opp i et smil og kort latter.
– Mange har prøvd på det. Men det er en kolossal ansamling av kjent og ukjent materie. Jeg vil ikke kalle det et rom, fordi det antyder begrensninger. Vi har milliarder av stjerner og planeter i vår egen galakse Melkeveien, men utenfor der igjen opp til billioner av stjerner og planeter i andre galakser. Det ukjente er den mørke materien og mørke energien. Under alt dette ligger tanken om liv andre steder.
Avhengig av satellitter
– Hva er romvirksomhetens viktigste bidrag til teknologi?
– Det er så mye, men det var for eksempel Apollo-programmet som lå bak gjennombruddet for datamaskinene. Den kraften en Apollo-ferd trengte kunne ikke materialiseres i en maskin på størrelse med et hus. Maskinene måtte krympes. Og i dag er vi helt avhengige av ulike typer satellitter.
– Hvordan vil du karakterisere prestasjonen med Curiositys vellykkede landing på Mars i forhold til månelandingen?
– Jeg savner uttrykk for hva slags teknologisk bragd dette er. Forskere har gjort en utmerket jobb når det gjelder det avanserte utstyret om bord, men selve prestasjonen med å få Curiosity til å lande på Mars, er en ingeniørmessig bragd som det ikke finnes maken til. Vi må huske at vi har sendt ca. 40 sonder til Mars, men de fleste av disse har vært mislykkede.
Les også: Curiosity-teknologi ble testet på Svalbard
Imponert
Tandberg er spesielt fascinert av at dette kjøretøyet med en fart på 5,9 kilometer i sekundet klarer å lande etter å ha tilbakelagt 567 millioner kilometer gjennom verdensrommet.
Curiosity er stappet med avansert utstyr og veier 900 kilo. Ved hjelp av avanserte datastyringssystemer klarte man å lande kjøretøyet i Gale-krateret med en diameter på 154 km. Og inne i dette ligger en fem km høy fjelltopp.
– Man klarte dette ved hjelp av et bremse-/varmeskjold, en fallskjerm og en plattform med åtte rakettmotorer. Curiosity ble firet ned, mens rakettplattformen ble sendt i en annen retning. Det var svært viktig å lande nettopp her fordi denne fjellformasjonen inneholder mineraler som man antar er blitt dannet av vann, forteller Tandberg begeistret.
Nesten som månelandingen
– Er dette en større prestasjon enn månelandingen?
– Sett i forhold til at månelandingen skjedde for 43 år siden og hadde mennesker om bord, var dèt en større prestasjon. Men Curiosity er veldig stort og helt i toppen av hva mennesket har klart å få til.
– Vi som er gamle nok glemmer ikke månelandingen i 1969, da vi alle satt klistret til skjermen. Hvordan var stemningen i studio?
– Vi måtte jo dele oss i tilfelle det ble brudd på forbindelsen. Derfor satt NRK-kollega Jan P. Jansen i USA, mens jeg satt i studio her hjemme. Jeg får nok aldri oppleve noe liknende. Slik det ser ut nå, kan jeg ikke si noe annet enn at jeg er litt lei meg for at jeg ikke får oppleve den første bemannede landingen på Mars.
– Når skjer det?
– Nasa tar sikte på midten av 30-årene. Amerikanerne har som mål å lande på en asteroide innen 2025, en bemannet ferd som ikke skal vare mer enn 180 dager.
Tandberg mener prioriteringen av asteroider kan være nyttig også med tanke på fremtidige Mars-ferder, selv om det primære mål er å studere legemer stort sett upåvirket fra solsystemets opprinnelse.
Dessuten skaffe underlag for utvikling av systemer som kan avverge kollisjoner med Jorden. For å klare det må man vite mer om hva slags stoffer en asteroide består av.
En asteroide har ingen atmosfære og nesten ingen gravitasjonskraft. Romskipet og astronautene må derfor barduneres eller bindes fast for å holde seg nede på asteroiden.
Les også: Derfor har forskerne tro på Curiosity
Dette skiller Curiosity fra forgjengerne
Lange avstander
– Den største utfordringen med Mars er avstanden. Man regner med at en bemannet ferd kan ta 900 dager. Selv om reisen frem og tilbake ikke tar mer enn 400 dager, må Mars og Jorden stå i et spesielt forhold til hverandre som gjør at man må vente i opp til 500 dager før man returnerer. Dermed får man store utfordringer når det gjelder medisinske konsekvenser av vektløshet, strålingseffekt og psykiske påkjenninger.
Gjennomsnittstemperaturen på Mars er minus 53 grader, men temperaturen varierer fra pluss 27 om sommeren til minus 128 grader om vinteren.
Mars er spesielt spennende ettersom man mener det ligger isbreer under overflaten, og at det i disse kan være lommer med levende mikroorganismer.
Erik Tandberg legger ikke skjul på at han hadde ønsket seg tydeligere visjoner fra president Barack Obama når det gjelder romforskning.
På 70-tallet utgjorde kostnadene for Nasa 5–6 prosent av statsbudsjettet, mens det i dag utgjør 0,5 prosent.
– Er romferder verdt å bruke penger på?
– Å ja. Husk at pengene brukes her nede og ikke oppe i rommet. De brukes til å utvikle høyt kvalifiserte ingeniører, forskning og utvikling av nye materialer. Vi får utrolig store synergieffekter.
Tandberg er spent på Kinas rolle. Sjefen for Nasa har sagt at fremtidige, bemannede Mars-ferder bør bli et resultat av internasjonalt samarbeid.
– Kina har ingeniører og penger. Målet deres er å reise først til Månen, så til Mars.
Se astronautenes ti mest legendariske bilder
Kan utnytte Månen
Tandberg sier at Kina og Europa per i dag er mer interessert i nye måneferder enn amerikanerne.
– Hvorfor er Månen fortsatt spennende?
– Fordi mange mener at den kan utnyttes. Den inneholder store mengder vann, og derfor vil det bli enklere å bygge baser for en grundig utforskning av både forsiden og baksiden. Astronomiske observatorier på Månen kan bli nyttig for forskning, hvor utvinning av helium 3 kan bli en verdifull industri.
Tandberg forteller at kommersielle turer til verdensrommet vil bli en realitet allerede fra neste år. Nærmest ligger Richard Branson med sitt Virgin Galactic.
En sub-orbital tur hvor man flyr ca. 110 km ut i rommet, vil koste ca. 200 000 dollar. En slik tur byr på tre–fire minutters vektløshet.
– Hadde jeg hatt så mye penger, ville jeg nok ikke brukt pengene på en slik tur. Jeg ville aller helst vært med på en måneferd, men innser vel at jeg aldri får anledning til det dessverre.
– Er det liv andre steder i verdensrommet?
– Jeg er ganske overbevist om at det finnes liv andre steder. Vår galakse, Melkeveien, rommer bortimot 400 milliarder stjerner med planeter rundt seg, men så har vi anslagsvis 125 milliarder andre galakser og dermed et ufattelig antall stjerner. At vi skulle være de eneste i universet, har jeg vanskelig for å tro.
– Tror du på Gud?
– Ja.
– Hvorfor?
– Verdensrommet er så storslått at det ikke kan være en tilfeldighet.
Les også:
Bli med inn i Kennedy Space Center
