Fredrikstad: Selv om de norske hovedeierne i Jøtul har inngått en intensjonsavtale om salg til et amerikansk selskap, skal produksjonen fortsette i Norge.
I tillegg skal den økes kraftig.
I løpet av en femukers fellesferie i sommer skal den tradisjonsrike ovnsprodusenten skifte ut halvparten av den automatiske støpelinjen.
I fellesferien neste år skal den siste halvdelen av den nye linjen monteres. Da vil produksjonskapasiteten kunne økes med inntil 50 prosent, og det håper bedriften skal holde unna for en livlig etterspørsel etter selskapets ildsteder.
- Mange politikere synes å tro at det er ulønnsomt å drive produksjon i Norge, og at Jøtul og andre som oss helst burde flyttet til lavkostland. Slik er det jo ikke. Det går an å drive tradisjonell industri her i landet også. Våre sterke sider er solid kunnskap og dyktige mennesker på områder fra konstruksjon og produksjon til markedsføring og salg. Vår jobb er å tilpasse dette til et høyt lønnsnivå, sier fabrikkdirektør i Jøtul, Arnstein Klevmoen. Han hadde gjerne sett at industrien ble tilgodesett med bedre rammebetingelser for vekst og nyskaping.
Klevmoen peker på bedrifter som Janus og Ekornes som viser at det nytter å videreutvikle industrien i Norge og samtidig bevare lønnsomheten. Utfordringen er å ligge i forkant ved å redusere kostnadene pr. produsert enhet for å kunne konkurrere med land hvor timelønnen er mye lavere enn vår.
Investerer kraftig
Jøtuls ekspertise ligger i å lage ildsteder i støpegods. Støping gir helt andre muligheter til å forme produktene sammenliknet med platestål. Jøtuls støpelinje har ikke forandret seg mye de siste tjue årene med unntak av styringssystemet. Det som før krevde et helt rom med kostbar styreutrustning, kan nå gjøres med en PC.
Støpelinjen er selve hjertet i Jøtuls fabrikk på Kråkerøy. Den dimensjonerer hvor mye det er mulig å produsere og har i dag en grense på rundt 10.000 tonn støpegods i året. Støpingen går døgnet rundt, og helgene brukes til vedlikehold og reparasjoner.
Den nye støpelinjen, som nylig ble vedtatt, vil koste rundt 55 millioner når den står ferdig neste sommer. Den vil være grunnlaget for en ytterligere oppgradering og automatisering av fabrikken.
- Over de neste fem årene vil vi investere rundt 200 millioner kroner på Kråkerøy, sier Klevmoen. Da kan vi øke kapasiteten med 50 prosent og få en mer fleksibel produksjon. Investeringene skal også gi oss en kraftig produktivitetsøkning som gjør at vi ikke trenger å øke bemanningen. Vi har meget kompetente mennesker i bedriften, og dem ønsker vi å beholde som et av våre viktigste konkurransefortrinn.
I årene fremover skal ferdiggjøringen også gjennomgå en betydelig rasjonalisering. Nye CNC-maskiner skal slipe, bore og gjenge i én operasjon og samtidig gjøre en del formontasje før produktene settes sammen i sluttmontasjen.
- Vi regner med at dette utstyret vil redusere tidsforbruket med mellom 25 og 30 prosent i forhold til i dag, sier Klevmoen.
Billigere i Norge
På grunn av stor etterspørsel må Jøtul komplettere produksjonen av støpedeler med et par tusen tonn innkjøpte deler. Når alle kostnader legges på de egenproduserte komponentene, er de likevel et par kroner billigere pr. kilo enn de som importeres fra Tyskland og koster rundt 10 kroner kiloen. Med bare variable kostnader ligger egenproduksjonen på rundt fire og en halv krone. Den nye støpelinjen vil ytterligere senke kiloprisen.
- Sammenlikner vi oss med andre støperier internasjonalt, er vi svært konkurransedyktige både på kostnader og på produktkvalitet. Vi har spesialisert oss på å gi produktene en spesielt jevn overflate som skal bli enda bedre i den nye støpelinjen. Det eneste problemet vi har med kvaliteten er at produktene våre aldri slites ut, spøker Klevmoen.
For en bedrift som skal smelte 10.000 tonn skrapjern årlig betyr selvfølgelig kraftprisen mye for produksjonskostnadene, men i Jøtuls tilfelle er bildet mer komplisert enn som så:
- Når kraftprisen er høy, øker etterspørselen etter ildsteder, slik at det vi taper på høy kraftpris, vinner vi igjen i markedet, sier Klevmoen.
Utfordringer
Jøtuls utfordring ligger på to plan: For det første må bedriften sørge for at selve produksjonskostnadene er internasjonalt konkurransedyktige. Dernest må de utvikle modeller som markedet etterspør. Krevende forbrukere vil ha vakre ildsteder som uttrykker kvalitet og design. Men det er ikke bare utseende som teller, nye modeller må også tilfredsstille krav til sikkerhet og miljø som stilles av myndighetene i ulike land. Jøtul produserer ca. 30 ulike modeller som med ulike farger og markedstilpasninger gir rundt150 varianter.
Miljø
I motsetning til mennesker i andre land har nordmenn for vane å skru igjen trekken når de fyrer. Mindre lufttilgang holder liv i flammene lenger og forlenger peiskosen bak glassdørene. Ulempen med slike vaner er forurensning. Når ved forbrenner, fordamper rundt 80 prosent av materialet, mens resten blir aske. Avdampingen er et bredt spekter hydrokarboner. Når trekken skrus igjen, blir det ikke nok oksygen til å forbrenne alt og temperaturen synker. Oksygenunderskuddet gjør at mye av gassen går uforbrent opp i pipa, og noe kondenserer i den. Resten blir med ut og forurenser lufta.
Løsningen Jøtul har utstyrt sine moderne peiser og ovner med er sekundærforbrenning. Ved å tilføre mer luft før avgassen går ut i pipa, forbrennes avgassen skikkelig, og virkningsgraden går kraftig opp. Ved lav trekk kan virkningsgraden dobles eller mer til over 70 prosent, noe som kjennetegner et godt konstruert ildsted som brenner ved god trekk.
Opplevelse
En tradisjonell åpen peis har svært lav virkningsgrad. Den virker som en luftpumpe som suger med seg luft oppi pipa. En støpejernspeis er bedre fordi den avgir varme både ved varmeledning fra jernkonstruksjonen og med stråling. Best er det med en peis eller ovn med dører der luftstrømmen kan begrenses til det forbrenningen trenger. Problemet er at dører også stenger peiskosen inne. Løsningen som kom for mange år siden er varmebestandige glassdører. Dessverre tok det ikke så lang tid ved lav trekk før disse sotet igjen, og peiskosen uteble. På de nye utgavene er dette løst ved å introdusere en luftgardin som kontinuerlig spyler glasset på innsiden og hindrer partikler å sette seg fast.
