– Har politiet vært slemme mot deg?
Andreas Ohm så på meg. Jeg kunne faktisk se at han hadde bekymring i blikket. Han brygget en espresso, som han ga meg uten et ord.
– Ja, de insinuerer at det er jeg som har vært hovedmannen bak det de kaller sosial dumping. Siden Alfred A har gitt meg budsjettansvar i mange av prosjektene, mener politiet at jeg står bak, sa jeg og hev espressoen bakover i halsen med en aggressiv hånd.
– De mener du er kjeltringen?
– Det ser slik ut, og jeg kan ikke uten videre motbevise det. Min signatur er å finne på kontrakten med det polske vikarbyrået. Sammen med direktørens signatur, sa jeg.
– Dette er ikke helt bra, sa han.
– I tillegg har jeg denne søte traineen på nakken. Det er jo ikke noen vits i å nekte for at noe har foregått, siden vi er blitt observert av denne sikkerhetsvakten. Jeg blir altså beskyldt for både sosial dumping og sexpress nå, sukket jeg.
Andreas Ohm var i balanse i dag. Det var tydelig. Han hadde ikke den ADHD-liknende stresset i bevegelsene, som han ellers pleide å ha. Han luktet også godt, noe han slett ikke alltid gjorde.
– Det meste ordner seg av seg selv. Det er min erfaring, sa han og klappet meg på skulderen.
– Gi det et par uker, la han til. Plutselig stivnet han til og så på noe bak meg med nerver i blikket. Jeg snudde meg langsomt, og skvatt til. Det var konsulent Kari som sto i resepsjonen. I armene holdt hun en baby.
Jeg visste at det var barnet som Andreas Ohm var faren til. Jeg visste også at Kari ikke ville vite av ingeniørkonomen. Jeg snudde meg mot ham for å si noe. Men han var ikke der.
