Meningsmålinger viser at folk flest har fått mindre tillit til våre politikere. Det var Carl I. Hagen som lanserte begrepet ”folk flest” og som Siv Jensen brukte som slagord for partiet sitt uten den store uttellingen i fjorårets valg.
Hagen var en slags politikkens svar på Nils Arne Eggen – man respekterte treneren, selv om man ikke heiet på laget. Thorbjørn Jagland var så populistisk at han ville ha Eggen som kulturminister, men Eggen hadde heldigvis vett nok til å si nei.
Hagen var flink med mediene, Jagland var det ikke. Dagens politikere er mer opptatt av eget speilbilde i mediene enn politisk innhold. De overlater til mediene å sette dagsorden. En viktig grunn til at Erna Solberg gjorde det så godt i fjor høst var at hun fikk oppmerksomhet for hva hun sa og ikke bare for hvordan hun så ut.
Regjeringen Stoltenberg har noen politikere som bruker det meste av arbeidstiden til å markere seg i mediene. Trond Giske og Erik Solheim har over dobbelt så mange treff på Google som Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa. De ligger til og med godt foran regjeringens gullgutt, Jonas Gahr Støre.
Fra såkalte sikre kilder vet vi at både Giske og Solheim starter hver eneste dag med å diskutere mediemarkeringer med sin stab ut fra følgende problemstilling: Krever nyhetsbildet en kommentar og i tilfelle til hvilket medium? Og hvilke bedrifter eller prosjekter bør vi besøke for at Dagsrevyen lager innslag?
Vi som jobber med nyheter i mediene er lei av smiskende rådgivere som inviterer på markeringer uten annet innhold enn at politikeren skal tas bilde av og lire av seg noen klisjeer. Solheim går så langt at han tilbyr reisestipend for at medier skal ha råd til å følge ham verden rundt.
Når faktasjekken avslører løftebrudd, er statsrådene plutselig ikke tilgjengelige. Regjeringens retrett fra løftet om CO2-rensing på Mongstad innen 2014 var pinlig. Terje Riis-Johansen har tatt støyten i flere medier, men selv ikke en blid bonde kan flire seg bort fra denne politiske krasjlandingen.
Erik Solheim brukte store ord da han åpnet Uniols nye biodieselfabrikk. Noen få uker seinere innførte regjeringen avgift på biodiesel og fabrikken måtte stenge. Men vett til å ta selvkritikk og be om unnskyldning for slik mangel på konsekvens i politikken, har heller ikke Solheim.
Folk flest – med alminnelig folkeskikk – ville gjort det.
