Skrevet av Ivar M. Yrke
I TU 29/10 forsvarer Ragnhild Johanne Rensaa og Barbro Grevholm avvisningen av sivilingeniører til PPU i matematikk-didaktikk. Dette gjøres med argumenter og eksempler som ikke ikke holder vann. Mens avvisningen opprinnelig begrunnes saklig (om enn diskutabelt) med manglende studiepoeng, baserer artikkelforfatterne sine argumenter på spekulasjoner om sivilingeniørers håpløse forhold til matematikk og pedagogikk.
Den første feilen de gjør er å bytte ut sivilingeniør med ingeniør når de skal lage sine eksempler. Nå kunne man kanskje godta dette som en upresis forkortelse, noe man som sivilingeniør av og til opplever. Dette blir imidlertid vanskelig når de kunnskaper ingeniøren tillegges i matematikk legges på et så lavt og pragmatisk nivå at det iallfall ikke er i tråd med min erfaring fra sivilingeniørstudiet. Om ingeniører vil føle seg truffet av beskivelsen skal her være usagt. Bevisførsel og logisk oppbygning av faget matematikk er like selvfølgelig i sivilingeniørstudiet som det bør være i annen høyere utdanning. Artikkelforfatternes spekulasjoner om (sivil?)ingeniørenes manglende interesse for utledning og sammenheng sier mest om deres egne fordommer. (Her må det påpekes at det kan være ulikheter mellom de ulike linjene/lærestedene, men i så fall må dette eventuelt komme til uttrykk i en mer nyansert begrunnelse i forhold til PPU.)
Det som imidlertid får artikkelen til å rakne fullstendig er sammeligningen av denne fiktive ingeniøren med en lærer, av alle ting. PPU er da vel ikke et tilbud til lærere? Det er da vel et tilbud til nettopp de som ikke er det, men som kunne tenke seg å lære noe nytt slik at de (i en viss forstand) kan bli det. Skal man sammenligne noen med en lærer må det være den som har fullført PPU, enten denne er sivilingeniør eller noe annet. Men selv dette blir en lite formålstjenlig sammenligning. Faktisk må man sammenligne sivilingeniøren med de som PPU er rettet mot. Dette vil være personer som, i en eller annen form, har studert matematikk i en annen hensikt enn den å bli matematikklærer og som derfor rammes på samme måte av artikkelforfatternes motforestilling mot sivilingeniører.
Om man videre antar at PPU er et bra kurs så må man også kunne tro at det er i stand til å fylle noen av de pedagogiske hullene som deltakerne har, enten de er sivilingeniører eller noe annet. Dette høres vitterlig ut som et vesentlig formål med kurset.
Argumentasjonen som blir ført for å forsvare avvisningen av sivilingeniører til PPU i matematikk er altså dobbelt irrelevant. Først sammeligner man en fordomsfullt konstruert ingeniør uten pedagogisk tilleggsutdannelse med en fullbefaren lærer. Dernest ser man fullstendig bort fra den smule pedagogisk dannelse som nettopp dette kurset skal gi. Dersom den saklige begrunnelsen for å avvise sivilingeniører er like tynn som denne ønsketenkingen, må det være en svært dårlig begrunnelse.
