UTDANNING: For tredje gang på et tiår har Statistisk sentralbyrå laget fremskrivinger av behovet for høyere utdannede. Ved de to tidligere tilfellene har de bommet klart, og også denne gangen ligger alt til rette for en solid skivebom.
I slutten av august leverte Statistisk sentralbyrå en rapport med fremskrivinger av behovet for og tilbudet av høyere utdannede fram mot 2025. Hensikten med rapporten er å gi et underlag for den varslede stortingsmeldingen om rekruttering som Kunnskapsdepartementet nå har utsatt. Rapporten har vært kritisert, men Roger Bjørnstad i Statistisk sentralbyrå forsøkte i Dagens Næringsliv den 28. august å berolige oss med at «Man kan stole på SSB». Det er dessverre ikke mulig, fordi byrået har benyttet den mest urimelige forutsetningen som finnes, nemlig at kompetanse ikke er viktig for utviklingen av vårt arbeids- og næringsliv.
Det er med forbauselse vi konstaterer at SSB råder myndighetene til å ta utgangspunkt i at vi ikke lenger har behov for å øke antall sivilingeniører i arbeidsmarkedet. Dette er et råd Kunnskapsdepartementet bør se bort fra i sine vurderinger av kapasiteten i høyere utdanning.
Selvsagt kunne Norge, teoretisk sett, ha stoppet utdanningen av sivilingeniører. Resultatet ville blitt en helt annen type næringsliv enn det alle ønsker. Nå trenger vi virksomheter som er i front teknologisk og kunnskapsmessig, og dermed kan forsvare høy verdiskaping og et høyt velferdsnivå – også etter at investeringene i oljevirksomheten har gått ned. Denne type næringsliv er avhengig av arbeidskraft med høyt kunnskapsnivå, spesielt innen teknologi og vitenskap.
Oppskriften er da flere sivilingeniører, ikke å erstatte disse med ingeniører som har kortere utdanning. Ønsker vi å være attraktiv som vertsland for kunnskapsintensive virksomheter må vi kunne tilby kompetanse på høyt internasjonalt nivå. I tillegg er det ingenting som tyder på at utdanningsnivået i befolkningen vil gå ned. Tvert imot er det all grunn til å anta at flere vil ønske å ta lengre utdanninger. Det gjelder også for ingeniører.
SSB har i sine fremskrivinger snudd det hele på hodet. Byrået hevder at reduserte investeringer i oljevirksomheten vil føre til at etterspørselen etter sivilingeniører flater ut. Siden mange sivilingeniører i dag arbeider i tilknytning til oljevirksomheten, kan dette kanskje virke som et rimelig resonnement. Men det forutsetter at sivilingeniørene i fremtiden vil jobbe med nøyaktig det samme som i dag, og ikke vil omstille seg. Slik er det selvsagt ikke.
Det er sannsynlig at olje- og gassvirksomheten i værutsatte nordområder, samt strenge miljøkrav, vil føre til økt behovet for teknologiutvikling. Norske selskaper satser også internasjonalt. Det kan samlet føre til økt etterspørsel etter sivilingeniører i olje- og gassvirksomhet. I tillegg kommer behovet for sivilingeniører på nye områder som ny teknologi for å redusere klimautslipp, mer effektive energiløsninger og nye infrastrukturprosjekter.
Selvsagt vil det være behov for kapital for å få opp ny virksomhet som kan sysselsette nye sivilingeniører, men foreløpig virker ikke dette som et problem. I dag er det en kø av oppgaver, og altfor få sivilingeniører.
Det er altså ikke første gang SSB fremskriver behovet for høyere utdannede – og det er ikke første gang byrået tar feil. På mindre enn ett tiår har det kommet tre fremskrivinger. Den første kom i 1999, og skulle gi grunnlag for en stortingsmelding om dimensjonering av høyere utdanning. Her ble det antatt at det ble utdannet for mange sivilingeniører i forhold til arbeidslivets behov. Meldingen ble lagt frem, men senere trukket av statsråd Jon Lilletun, bl.a. fordi fremskrivingene ble oppfattet som lite relevante for å forstå kunnskapsbehovet i samfunnet. I 2001 kom det nye artikler fra SSB med fremskrivinger av behovet for og tilbudet av høyere utdannede.
Heller ikke denne gangen var treffsikkerheten stor. Grunnen er at byrået bruker modeller som ikke tar hensyn til særpreg ved moderne kunnskapsøkonomier. Det å fremskrive behovet for kompetanse er vanskelig. Det er ikke slik at sivilingeniører sitter med hendene i fanget. De skaper virksomhet, lager nye løsninger og står for en stor del av innovasjonsaktiviteten i norske bedrifter. Investeringer i denne type kompetanse genererer derfor ny virksomhet og behov for mer kompetanse. Denne type selvforsterkende effekter fanges ikke opp i SSBs fremskrivinger.
Vi frykter at regjeringen vil ta fremskrivingene som mer enn «Statistisk sentralbyrås beste gjetning» – som Bjørnstad i SSB selv skriver om sine prognoser – og bruke det som grunnlag for fremtidig dimensjonering av høyere utdanning. SSB kan bedre enn dette. De siste årene har SSB levert fremragende analyser av kunnskapens plass i samfunnet – også når det gjelder behovet for teknologi- og realfagsutdannede. Her er konklusjonene helt annerledes.
Byrået har også pekt på noe som er vesentlig når politikk for fremtiden skal utformes: gjennom sin utdanning får sivilingeniører ferdigheter som gjør at de ikke uten videre kan erstattes av folk med annen type utdanning. Hvis vi ikke har sivilingeniører, har vi heller ikke kompetanse som kan videreutvikle norsk industri, prosjektere veier eller nye jernbanestrekninger.
Det finnes ingen modeller som kunne ha forutsett oljeeventyret eller fremveksten av norsk industri i sin tid. Begge deler var resultat av kompetansen vi over tid hadde fått frem i norske teknologimiljøer. Derfor må politikerne se bort fra disse fremskrivingene fra SSB. De forespeiler et fremtidsscenario bygd på feil premisser.
Næringsutviklingens dynamisk karakter gjør det vanskelig å finne gode framskrivningsmodeller, men det må ikke få bremse satsingen på forskning og utdanning som grunnlaget for videre innovasjon og vekst.
