Etter at den sittende regjeringen delvis gikk, og deretter satte seg igjen, har det skjedd mye på strømfronten i landet som vi alle er så glad i. Forslag til endringer kommer på løpende bånd fra posisjon og opposisjon.
Naturligvis er det forslagene ingen visste om, og som treffer spikeren midt på hodet for vanlige folk, som har vakt størst oppsikt. Spikeren er altså hverdagsøkonomien, og diskusjonen om Norgesprisen og konkurrerende valgkampløfter er godt i gang.
Mye kan sies om Norgesprisens virkning på kraftsystemet, men mye er også fremdeles usikkert. Det er derimot liten tvil om hvilken effekt den subsidierte fastprisavtalen ønskes å ha på energidebatten: døyvende.
En kjepp i kraftmarkedshjulet
Selv om den brede debatten om strøm og strømpris skulle avta, er det én debatt vi som står igjen, bør ta. En annen spiker, stor nok til å fungere som en kjepp i kraftmarkedshjulet.
Hva gjør vi med den marginale lønnsomheten i ny kraftproduksjon? Enda rettere sagt i mange tilfeller: ulønnsomheten.
Lønnsomhet i kraftproduksjon er et langt lerret å bleke. Men et stykke av det er helt klart vesentlig: priskannibaliseringen i uregulerbar, korrelert fornybarproduksjon. Kraftverk med like produksjonsmønstre spiser opp hverandres inntjening. Verdifaktoren, forholdet mellom prisen kraftverkene selger sine kilowattimer for og gjennomsnittsprisen i markedet, reduseres.
En ny studie publisert i Energy Economics viser hvordan dette nå spiller seg ut i Europa. Hvis vindkraftens markedsandel i hjem- og naboland økes med ett prosentpoeng, reduseres verdifaktoren med ett prosentpoeng. For solkraft er tallet nesten 4 prosentpoeng.
Et rop om å flytte på strømforbruk
Vi skal ha med oss at denne kannibaliseringen er forsterket av politikk. Europa ønsket å forsere utviklingen av fornybar energi, sammenliknet med takten markedet trommet.
Tanken var å gi sol- og vindkraft et spark bak, slik at de kom seg opp på egne bein, med kraft til å bære lavutslippssamfunnet på ryggen.
Man kan spørre seg om sparket bak var for kraftig og ender hodestups. Det kan jo framstå slik, når marginalprisen er null og inntekten i mange timer blir den samme, slik kraftmarkedet er skrudd sammen.
På den ene siden sier markedet tydelig fra om at det ikke er verdi i å produsere mer kraft i disse timene. På den andre siden er det også et rop om at vi bør flytte på strømforbruket til de samme timene.
Ikke glem nullprisene
Noen kaller det dysfunksjonelt, andre kaller det en god tjener. Poenget er at markedet bringer mange bud, og dersom vi lytter kan det absorbere opp og hente inn ubalanser. Også ubalanser skapt av villet politikk.
Hittil har kommentarene på Norgespris satt søkelys på at insentivene til strømsparing og energieffektivisering svekkes. Dermed vil også den faktiske strømprisen øke.
Det er også energiminister Terje Aasland (Ap) fullstendig klar over, men som han skriver til Stortinget, har de veid hensyn til husholdningenes trygghet tyngre. Det er politikk. En krevende kabal.
For eksempel kan energieffektivisering stimuleres på andre måter dersom kostnadseffektivitet ikke er eneste prioritet. Men ikke glem at også nullpriser er signaler.
Uregulerbar, fornybar kraft vil ikke nødvendigvis komme seg opp og gå på egne ben om ikke vi lytter til ropene fra markedet. Den vil i alle fall ikke ha den bærekraften den kunne hatt. Dermed kan lavutslippssamfunnet bli tyngre for de andre som skal bære.
Forbrukerne er jokeren i kabalen
Om vi derimot agerer på markedssignalene, kan vi få se at verdien kommer tilbake til de kilowattimene som har mistet verdi. Vi går fra et system der tilbudssiden alltid setter prisen, til et system der etterspørselen selv er med på å bestemme prisen på varen. Da snakker vi forbrukermakt og -muligheter.
Mye henger sammen med mye. Det er sjelden sannere enn for kraftmarkedet. Kabalen blir neppe enklere om budbringere skytes. Ei heller om de målbindes.
Frp om Morrows milliardlån: – Ren gambling
