Den såkalte handelskrigen mellom USA og Kina dreier seg om mer enn handelsbalanser: Striden gjelder fordelingen av makt i verden. Kinas mål er å bli anerkjent som en ledende makt i verden, ikke den ledende makten, men en makt på linje med andre ledende makter, først og fremst USA. Kinas mål er tydelig oppfattet i USA, som ikke ønsker en rival. Kinas virkemidler er teknologisk utvikling, handel og investeringer i utlandet, finansiert med store finansielle reserver. USAs virkemiddel er først og fremst å legge hindringer i veien for Kina, ved sanksjoner på handel, overføring av teknologi og investeringer. Rivaliseringen er blitt trappet opp under presidentene Xi i Kina og Trump i USA. Xis erklærte mål om å gjøre Kina til en ledende makt har under Trump møtt motstand i USA.
USA er inntil videre den sterkere part. Landet er fortsatt verdens største økonomi, og er ledende på viktige teknologiske områder. Styrken ligger i en god bedriftsledelse og en omfattende innsats i forskning og utvikling. USAs ulemper er en lav sparerate og en derav følgende avhengighet av kapitalimport, en nedslitt infrastruktur, et produksjonsapparat med et stort etterslep i investeringer, samt en arbeidsstokk med ujevne kvalifikasjoner.
Kina kan kanskje bli verdens største økonomi, men landets teknologiske nivå er fortsatt godt under USA og andre vestlige land, som Japan eller Europa. Parallelt med solide statsfinanser har Kina et alvorlig internt gjeldsproblem. Selv med en bred satsing på utdanning og forskning er landets autoritære politiske system en ulempe for utviklingen og en hemsko for fornyelse og omstilling. Men under dagens ledelse er dette ingen hindring for ambisjonen om å bli en ledende makt.
Kompromisser på overflaten
Fordi Kina inntil videre er den svakere part i forhold til USA, må landet opptre varsomt og være villig til å inngå kompromisser, og eventuelt til å slå retrett i viktige saker, som i handelsforhandlingene med USA. En pragmatisk taktikk innebærer ikke at det strategiske målet om bli en ledende makt er gitt opp. Kina har mulighet til å hevde seg på viktige områder.
Tidligere tiders frykt for ressursknapphet og konflikt om energiressurser har veket for en konkurranse om markeder. Samtidig som USA frykter Kina som industriell rival, vil USA gjerne selge gass, men støter på en kinesisk tollmur. Kina vil heller kjøpe gass fra Russland. Landet oppfattes som en mer pålitelig leverandør, i tillegg er det en mulig prisforskjell.
En pragmatisk taktikk innebærer ikke at det strategiske målet om bli en ledende makt er gitt opp.
I 2017 overtok Kina stilingen fra USA som verdens ledende importør av olje. Kina bruker omstruktureringen av internasjonal oljehandel til å sikre sine videre interesser, som å gi valutaen yuan en større internasjonal betydning. I mars 2018 åpnet Kinas oljebørs i Shanghai. Etter seks måneder representerte omsetningen 12 prosent av internasjonal oljehandel. Kina sto i 2017 for 15 prosent av verdensmarkedets import av olje. Utsiktene er at USAs oljeimport vil avta, mens Kinas vil øke. Derfor har oljebørsen i Shanghai et betydelig potensial.
Forskjellen er at oljebørsen i Shanghai opererer i kinesisk valuta, yuan, ikke i dollar. Den kinesiske valutaen er ikke fritt konvertibel, men utenlandske selgere av olje i Shanghai har anledning til å veksle yuan om til gull, som kan tas ut av landet. Russlands sentralbank har for dette formål opprettet et særskilt kontor i Beijing. Angola selger olje til Kina i yuan.
Etter hvert blir en økende andel av internasjonal oljehandel avregnet i andre valutaer enn den amerikanske dollar. USAs sanksjoner får Iran til å selge olje i euro, mens Venezuela selger i yuan. Russland ønsker nå å avregne oljehandelen med Europa i euro, av frykt for nye sanksjoner fra USAs side. Europa vil kanskje kunne gå med på det russiske forslaget. I 2017 sto Russland for en tredjedel av Europas import av råolje, og for halvparten av importen av raffinerte produkter. Til sammen var trettiseks prosent av Europas oljeforbruk basert på russisk eksport. Dette utgjorde åtte prosent av internasjonal oljehandel.
- USAs Iran-sanksjoner: Det er flere grunner til at de ikke vil virke
Undergraver dollarens stilling
Under president Trump bruker USA dollaren som et politisk våpen. Dette undergraver dollarens stilling, ikke bare i oljehandelen, men i internasjonal økonomi. Fordi nesten all internasjonal oljehandel har vært foretatt i dollar, har etterspørselen etter olje innebåret en etterspørsel etter dollar. Dette har styrket dollarens stilling i internasjonal økonomi. Påfallende nok er det USA selv som aktivt svekker dollarens særstilling. Samtidig som USA gir insentiver til ikke å bruke dollar, fører landet en økonomisk politikk med uvanlig store underskudd, som også er egnet til å svekke tilliten. USA sikter kanskje mot en svakere dollar av hensyn til handelsbalansen.
Situasjonen gir en ny sjanse for euro til å hevde seg internasjonalt.
Kinas interne gjeldsproblem tilsier valutakontroll for å hindre kapitalflukt. Yuan vil kunne få en større internasjonal betydning, ikke minst i Øst-Asia, men fraværet av full konvertibilitet er et hinder for at yuan blir en ledende verdensvaluta for oppgjør og plassering av formue.
Situasjonen gir en ny sjanse for euro til å hevde seg internasjonalt, men spørsmålet er om Frankrike og Tyskland klarer å bli enige. Frankrike kan ha politiske ambisjoner om å gjøre euro til en sterk verdensvaluta, mens Tyskland av hensyn til sin eksportindustri kan ønske en svakere euro. Hittil har EU ikke lyktes å få på plass en særskilt ordning for finansiering av handelen med Iran, for å omgå USAs sanksjoner. På dette punktet kan et gjennombrudd imidlertid ikke utelukkes, kanskje i samband med en notering av oljeimporten i euro. Motivasjonen kan være å redusere prisrisikoen på olje i EU, sammen med en tiltakende motvilje overfor USA under president Trump. EU sto i 2017 for nesten tjue prosent av verdens oljeimport. En notering av olje i euro ville kunne bidra til å svekke dollarens internasjonale dominans til fordel for euros internasjonale betydning.
- Kamp om verdensøkonomien: Stormaktene bruker olje og gass som våpen
Flere viktige valutaer
I mellomtiden har USA styrket båndene til Saudi-Arabia. Etter drapet på Jamal Khashoggi har president Trump lagt en beskyttende hånd over kronprins Mohammed bin Salman. Kronprinsen er blitt enda mer avhengig av USA; til gjengjeld er han lydhør overfor amerikanske ønsker i oljepolitikken og om innkjøp av våpen. President Trumps utspill om lavere oljepriser kan kanskje ta sikte på å motvirke en videre renteoppgang, som han foreløpig ikke klarer å unngå. Under dagens forhold kan Saudi-Arabia forventes å ville forsvare dollarens internasjonale stilling, også i oljehandelen.
På denne bakgrunn kan det være duket for ustabilitet i både oljemarkedet og valutamarkedet, altså en forsterket prisrisiko. Utfallet vil kunne bli et system med flere parallelle viktige valutaer, i tråd med Kinas visjon for en verden med flere ledende makter. For Norge kan dollarkursen kanskje bli like kritisk som oljeprisen. En eventuell notering av olje i euro, for eksempel i handelen mellom EU og Russland, ville kunne gi et forretningsmessig grunnlag for en oljebørs i Oslo, med prising i euro. Utgangspunktet kunne være kraftbørsen NordPool, som har en ledende stilling i Europa. Et slikt tiltak ville kunne oppfattes som vennligsinnet av både EU og Russland, men vekke vrede på amerikansk hold.
- Oljeprisen: Tre viktige hensyn er avgjørende
