Nesten halvparten av landets kirker har problemer med fukt og råte i vinduskarmer eller sprosser, og enda flere vil om få år befinne seg i områder med høy råtefare.
Dette viser en rapport fra Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (KA). Rapporten er basert på tilstandsdata fra kirkene selv, i kombinasjon med blant annet råtesonekart fra KA, som også har hentet inn råtesonekart fra Meteorologisk institutt.
Organisasjonen mener faren for råte og skred skaper et stort behov for en opptrapping av vedlikeholdstiltak. Vedlikeholdsetterslepet i dag er allerede langt større for kirker enn for andre bygg. Og kostnadene er enorme.
– De fleste blir overrasket
– Både byggemåter og materialer kan være såpass spesielle for kirker at det blir fordyrende å vedlikeholde, påpeker Øystein Dahle, direktør for sektorpolitikk og styring i KA.
– Det er en mer faglig krevende prosess både å gjøre en endring og vedlikehold. De fleste blir overrasket over hvor kostbart det kan bli.
Dahle forteller at mange håndverksteknikker og løsninger for avrenning baserer seg på lokalt klima. Det samme gjelder plassering av gravplasser. Men det som før var forsvarlig i det lokale klimaet, har endret seg med større vannmasser og råtefare i dagens klima.
206 gravplasser utsatt
249 norske kirker ligger innenfor det NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) definerer som områder med særlig risiko for jord- og flomskred. 206 av disse kirkene har gravplass.
– Store flommer kan føre til at jord blir vasket ut, og det er selvsagt ekstra ille dersom dette skjer på en gravplass, uttalte Cathrine Lillo-Stenberg i KA da den nevnte tilstandsrapporten kom i vår.
Disse særlig lite flomvennlige arealene har ved flere anledninger vært utsatt for flom allerede.
En flom på Østlandet gravde i 2013 fram skjeletter fra en rundt 250 år gammel gravplass tilhørende Listad kirke like ved E6 i Sør-Fron. Og på gravplassen på Helleland kirke i Bjerkreim i Rogaland ble kirkegården lagt under vann under ekstremværet Synne i 2015.
Skade på bæring
Fuktproblemene omfatter ifølge rapporten blant annet råtefare på materialer, mugg- og soppskader, saltutslag og sprekkdannelser, i tillegg til de akutte flomskadene.
Yttervegger, tårn og tak kommer dårligst ut i tilstandsundersøkelsene. Rapporten påpeker at tilstanden til disse delene er svært viktig for byggets motstandsdyktighet mot vann og skred, og at mangel på vedlikehold kan føre til skader på bærende konstruksjoner.
Vedlikeholdsetterslepet for disse er forverret siden 2013, spesielt for de eldste kirkene.
«Undersøkelsen viser en alvorlig svak tilstand for yttervegger i middelalderkirkene i stein og 1700-tallskirkene, hvor andelen med mindre bra eller dårlig tilstand for ytterveggene ligger på henholdsvis 37 og 35 prosent», heter det i rapporten.
Der står det også at det ikke er mange av kirkene med store kulturminneverdier som er skikkelig sikret mot brann og innbrudd: «32 prosent av kirkene mangler tilstrekkelig brannvarsling, og nesten halvparten av kirkene mangler tilstrekkelig tyverisikring».
– Millionene velter ut
På Arendalsuka i august i år inviterte KA politikere til «Kirkeskipet Adella» for å diskutere hvem som har ansvaret for kirkebyggenes framtid. Der kunne blant annet ordfører i Mandal kommune Alf Erik Andersen (Frp) fortelle om sine store utfordringer med råte i Mandal kirke, som med sine 1800 sitteplasser er ett av de største trebyggene i Norge.
– Mandal kirke er bygget i et helt spesielt bindingsverk som gjør at vi har fått omfattende problemer med råte. Og når du da først begynner å åpne i et hjørne, og du ser at råten går helt opp i tårnet og ut i kirkeklokka, da sier det seg selv at du har en utfordring i en så stor kirke, fortalte han tilhørerne på dekket til seilskuta som KA hadde til sin disposisjon sentralt i sørlandsbyen.
– De estimerte kostnadene for å reparere skadene så i starten ut til å være rundt 24–25 millioner, fortalte han videre.
Milliardsum skal gi færre forsinkelser: – Pendlere har ikke råd til å stå på perrongen i seks år til
– Men når du åpner en ny vegg, så kommer millionene dettende ut. Nå tror jeg det er oppe i 60 millioner. Det er bare for spiret, våpenhuset og inngangspartiet. Sånne kostnader har ikke vi mulighet til å bære lokalt, påpekte Mandal-ordføreren
Den snart utvidede kommunen vil ha ansvar for 11 kirkebygg, hvorav ni er rundt 200 år gamle og har omfattende vedlikeholdsbehov.
Ordføreren tok til orde for et massivt løft på statsbudsjettet.
– Hvordan skal vi klare dette, når vi som kommune har mange andre viktige prioriteringer? Hvordan skal vi da forsvare å bruke 60 millioner på én kirke når vi har elleve? spurte han.
Mandal er langt fra den eneste kommunen med skyhøye regninger på bordet. For eksempel pusses steinkirken Bergen Domkirke nå opp for 300 millioner.
I utgangspunktet kommunenes bord
Det ligger ifølge KA-direktør Øystein Dahle til historien til Den Norske Kirke at finansiering av kirkebygg har vært et selvsagt kommunalt ansvar. Når det gjelder et stort og krevende løft for de mest verdifulle kirkene, er det naturlig at en i tillegg går til staten, mener KA-direktøren.
– Den norske kirke har ikke bygget opp en egen sterk økonomi i form av eiendom, fond eller egenkapital. Dette er i stor grad en bevilgningsøkonomi, og vi har ingen store buffere, sier Dahle.
Ett tilfelle der staten har gått inn og gitt kirker et vedlikeholdsløft, er Stavkirkeprogrammet, der Riksantikvaren mellom 2001 og 2015 rehabiliterete landets 28 stavkirker. Prislappen var 130 millioner.
Gigafabrikk er skrinlagt: – Selger ut kompetansen og mister verdiskaping
Stortinget: – Må være et spleiselag
Kristin Ørmen Johnsen, komitéleder i Familie- og kulturkomiteen og representant for Høyre på Stortinget, forsikret under debattmøtet i Arendal om at hun ville legge press på regjeringen for å bidra til å gi de falleferdige kirkene et løft gjennom flere slike programmer. Samtidig tok hun til orde for en lokal forankring.
– Er det mulig å se på andre typer finansieringsmodeller enn de vi har i dag? spurte kommitélederen, og poengterte at staten ikke vil kunne ta over ansvaret for problemet alene.
– Vi må tenke nærhetsprinsippet, og det må være et spleiselag. Kommunene må forpliktes mer, og det må være forankret i lokalsamfunnet, sa komitélederen.
Medlemskontingent ikke vedtatt
I forbindelse med Regjeringens arbeid med framtidig finansiering av tros- og livssynssamfunn er det blitt foreslått at kirken kunne gå over til medlemskontingent i stedet for offentlig finansiering. I Kulturdepartementets høringsnotat som ble lagt fram i fjor høst, var imidlertid medlemskontingent ikke et av Regjeringens forslag.
Dette er Øystein Dahle i KA glad for.
– Å overlate finansieringen av vedlikehold til medlemskontingenter er vi skeptiske til. En av grunnene er at disse byggene er så mye mer enn et sted for trossamfunnets egne virksomheter. Bruken av kirkene lokalt går langt utover den vanlige menighetsbruken. og det ville vært en urimelig tung byrde å overlate disse store kostnadene til en ren medlemsfinansiering, sier han, og anslår drift og vedlikehold av norske kirkebygg til å koste cirka én milliard kroner årlig.
– Dugnad er det allerede mye av i Den norske kirke, men det gjelder enklere og mer avgrensede formål. Store vedlikeholdsløft kan handle om flere titall millioner og er langt utenfor rekkevidden for en dugnad, understreker Dahle.
Slik skal skipene tanke ute på havet
– Uaktuelt å rive
Mange andre typer bygg rives når de når en viss alder, fordi det lønner seg å rive og bygge nytt. Men å rive kirker er ifølge KA-direktøren en uaktuell problemstilling for både kirke og kommunepolitikere.
– Rasjonelle vurderinger av kost og nytte kommer til kort for bygg med store kulturminneverdier, mener han.
I tilstandsrapporten beskrives skader på selve bæringen av kirkebygg. Og det finnes eksempler på kirker som stenges fordi det ikke lenger er forsvarlig å bruke dem. I Lindesnes ble en kirke stengt på grunn av bekymring for de bærende konstruksjonene.
Dahle mener det er riktig å bevare kirkene, både på grunn av den store, lokale betydningen de har, og på grunn av de store kulturminneverdiene de representerer. Men han tror denne debatten vil bli mye sterkere på lang sikt, spesielt for bygg som brukes lite, men som har store kostnader til drift og vedlikehold.
Over 70 sensorer skal finne ut hvor lenge brua fra 1917 kan leve
