renseanlegg
Under overskriften "Klar til avløp" presenterer TU i nr. 05/02 et "nytt og rimelig" konsept for avløpsrensing på det norske markedet. Artikkelen viser også til et prosjekt i Telemark der en kommune lar "millioner gå i dass" blant annet fordi rådgivende ingeniør ikke "har sett lyset". Denne tabloidiseringen om konkrete prosjekter uten at det er foretatt kildekontroll, skal jeg la ligge, men som rådgivende ingeniør for det aktuelle prosjekt, tillater jeg meg å komme med noen kommentarer.
Det heter at en må kjenne fortida for å kunne forme framtida. I artikkelen settes en tilbake til synspunkter og formuleringer som på mange måter hører fortida til. Tidlig på 70-tallet og framover startet en gullalder for prefabrikkerte renseanlegg og enkle løsninger Det viktigste grunnlag for salg og valg av anlegg var argumenter knyttet til små investeringer og at "våre anlegg er så enkle og driftssikre at de trenger verken drift eller tilsyn, og, nesten enda bedre, de produserer heller ikke slam". Mange anlegg ble bygd med dette utgangspunktet. Konsekvensene så vi da Nivas landsomfattende driftsundersøkelse seinere på 70-tallet avdekket dårlige driftsresultater og store mangler på flertallet av anleggene. For å sitere TU, "mange millioner hadde gått i dass".
Rettet opp feil
Blant de viktigste årsakene til de dårlige resultatene, var konstruksjonsfeil på renseanleggene og dårlig tilrettelegging/ manglende prioritering av drift. I sin tur førte dette til mange tiltak av ulik art:
Drift: Fagmiljøet og myndighetene fokuserte drift og driftsforhold. Det ble utgitt kvalitetsnormer, veiledninger og forskrifter som skulle sikre driftsforholdene med hensyn til materialkvaliteter så vel som prosessmessige driftforhold og arbeidsmiljø i anleggene. Det ble holdt kurs og fastsatt forskrift med krav til kompetanse hos driftspersonell.
Dimensjonering og tekniske løsninger: I regi av ulike forskningsinstitusjoner og forskningsutvalg ble det forsket mye på forhold av betydning for dimensjoneringsgrunnlaget for avløpsrenseanlegg, prosessløsninger, slambehandling m.v. Det ble utarbeidet retningslinjer for dimensjonering, etablert krav og ordninger for typevurdering av minirenseanlegg og en søkte bevisst på å utvikle bedre tekniske løsninger på driftspunkt som erfaringsmessig viste seg å være problematiske.
Forvaltning: SFT ble opprettet som sentralt myndighetsorgan og engasjerte seg betydelig i sektorens utvikling som myndighetsutøver og som en aktiv faglig aktør. Fylkenes miljøvernavdelinger ble aktive aktører på regionalt nivå.
Arbeidet gav resultater og en har i dag alt vesentlig en høy prosessmessig, teknisk og driftsmessig standard på norske renseanlegg. Det må være et felles mål å opprettholde denne.
Kommunalt ansvar
De seinere år har SFT og fylkesmennenes miljøvernavdelinger rendyrket sin tilsynsrolle og overlatt faglig utvikling til fagmiljøet og private interesser. Fra årsskiftet 2000/2001 ble myndigheten delegert kommunene for utslipp opp til 1000 PE. Samtidig ble typevurderingsordningen for minirenseanlegg fjernet. Denne er imidlertid kommet tilbake som en frivillig ordning.
I TUs artikkel nevnes at det aktuelle anlegget er under typevurdering. Det er positivt, men det bemerkes at typevurderingsordningen gjelder minirenseanlegg og ikke anlegg av den aktuelle størrelse som i Telemark. I artikkelen heter det også at "Noen kommuner er opptatte av slik typegodkjenning". Ja, heldigvis er de fleste kommunene opptatte av å få gode driftssikre og driftsvennlige anlegg. Det er overveiende sannsynlig at disse anleggene blir dyrere enn de omtalte, nedgravde tankene uten at en med det kan si at det kastes "millioner i dass".
La oss heller lære av erfaring, være bevisste på hva vi gjør og ikke flytte fokus bort fra at anleggene skal gi en miljøgevinst i mange år. I de fleste bransjer, også avløpsrensing, er det "god butikk" å sikre tilfredsstillende drift og vedlikehold av investeringer vi gjør og anlegg vi bygger, slik at tiltakene kan oppfylle forventningene.
Jørund Ofte,
Tveiten Rådgivende Ingeniører AS
