Når «alt» skal elektrifiseres, trengs det mye mer elektrisitet. De fleste roper på store naturødeleggende prosjekter og sier vi må være villige til å ofre noe for å skaffe mer strøm. Men det aller mest miljøvennlige er å redusere energibehovet og å bruke energien mer effektivt. Innen transportsektoren betyr dette: transportmidler med høy energieffektivitet.
Vi har allerede et transportomfang som er høyere enn det kloden tåler. I stedet for passivt å framskrive transportbehov med økt transportmengde, bør vi legge opp til å reise sjeldnere, kortere, langsommere og dyrere, det vil si akseptere en pris som inkluderer alle transportens miljø- og naturkostnader.
Batteridrift i veitrafikken er nødvendig for å fase ut fossil energi, men bør ikke framstilles som selve løsningen. Strategien burde være tredelt og prioritert i innsats:
- Redusere transportbehovet.
- Overføre trafikk til kollektiv (primært skinnegående), sykkel og gange.
- For den gjenværende (privat)biltrafikken: Elektrifisering med batteridrift.
Forurenseren må betale
Det motoriserte transportmiddelet med høyest energieffektivitet er skinnegående transport, fordi stålhjul mot stålskinne har svært lav friksjon, fronten av toget, med relativt lite tverrsnitt, overvinner det meste av luftmotstanden, og tog kan drives med direkte bruk av elektrisitet, uten tap via batterier.
I byer bidrar skinnegående transport til mer kompakte byer. Dermed reduseres gjennomsnittlige transportavstander, noe som reduserer energibehovet ytterligere.
For å utnytte elektrisiteten mest mulig effektivt i transportsektoren, bør det satses maksimalt på skinnegående transport, kombinert med praktisering av prinsippet «forurenseren betaler». I transportsektoren betyr det høyere priser for vei- og lufttransport, i større grad å ta vare på og utbedre de veiene vi har framfor å bygge nye, slutt på det meste av flyplassbygging samt fjerning av skjulte subsidier som tax-free og oppstartstøtte til nye fly-relasjoner.
Trangt om togplassen
Det tilrettelegges fortsatt for økt flytrafikk, selv om det er en stor forurensningskilde. Luftfartssektoren ser ut til å være unntatt fra prinsippet om at forurenseren betaler. I Norge kan tog vanskelig konkurrere tidsmessig med fly på dagtid, men den gamle oppfinnelsen nattog kan konkurrere godt på mange strekninger. På grunn av få sovevogner er prisene høye, og det er vanskelig å få billetter.
Nå bestiller Norske Tog nye nattog, men disse har så få køyer at tilbudet blir enda dårligere enn i dag. Det er heller ingen planer om nye nattogstrekninger, selv om innkjøp av nye tog ville være en god anledning til dette. Dette ser ut til å «gå under radaren» for det meste av media og politikere, for ingen av dem som har mulighet til å påvirke Norske Tog til å ta fornuftige valg, gjør noe.
Lite tid igjen til utredninger
Hvorfor vil ikke politikere satse på jernbane?
Det har de siste tiårene skjedd en forbedring av togtilbudet i Oslo-området. Men for fjerntrafikk med tog, både for personer og gods, skjer det praktisk talt ingen forbedringer i reisetid. Samtidig blir vegtrafikkens konkurransekraft sterkt forbedret år for år på grunn av massiv vegbygging.
Regjeringen la fram Grønn bok – regjeringens klimastatus og -plan – sammen med statsbudsjettet. Den skal dokumentere hvordan utslippsmålet for 2030 skal nås. Transportsektoren står for ca. 30 prosent av Norges utslipp, og ambisjonen er halvering i 2030. Det omtales 14 punkter for å nå målet. Av disse er bare ett tiltak konkret: Økning av CO2-avgiften til 2000 kr/tonn i 2030. De øvrige er av typen vurdere/utrede/legge fram en strategi. Med åtte år til 2030 er det lite tid igjen til vurderinger, utredninger og strategisk planlegging.
Regjeringen vil fortsatt prioritere ødeleggende motorvegutbygging – dog på et noe lavere nivå i forhold til foregående nasjonale transportplaner (NTP-er). Men for jernbane ønsker de å stoppe de to eneste prosjektene som nå er byggeklare (Ringeriksbanen og Arna-Stanghelle).
Hva kan gjøres på kort sikt?
Seks forslag
Regjeringen har behov for bistand, skal de komme i mål. Følgende forslag for å få ned utslippene fra transport fram mot 2030 bør med i Grønn bok:
- Innføring av signifikante klimaavgifter for fly på utenlandstrafikk og på forbindelser innenlands der det er gode alternative transportmuligheter.
- Stoppe utbygging av firefelts motorveier. Lavere fartsgrenser reduserer energibruk og utslipp. Redusert eller kansellert utbygging vil i seg selv redusere energibruk og utslipp.
- Etablering av et omfattende nattog-nett i Norge og til naboland. Dette krever mange nye sove- og liggevogner, men de kan anskaffes innen 2030 hvis Norske Tog får beskjed om å gjøre det.
- Økt frekvens i fjerntrafikken på dagtid.
- Reduserte priser på all kollektivtrafikk.
- Starte bygging av de jernbaneparseller som er – eller snart kan bli – byggeklare.
Noen av disse forslagene kan virke drastiske og går mot mye av dagens politikk og etablerte avtaler for jernbane og kollektivtrafikk. Men ingen må tro at vi når utslippsmålene for Norge uten sterke og drastiske virkemidler – i alle sektorer. Vi er allerede på overtid, men hvis vi venter med drastiske tiltak, blir målene garantert uoppnåelige.
Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 4/2023
Forskere: Hydrogen og batterier avgjørende for nullutslipp i tungtransport
