I fjor høst var klimadebatten fullstendig dominerende. Det fantes ikke den organisasjon som ikke hadde tiltak mot menneskeskapte klimaendringer på agendaen. Forventningene til den internasjonale klimakonferansen i København før jul var enorme.
Møtet endte uten enighet. I en fiasko. På nyåret 2010 forsvant også debatten. Det årlige Klimabarometeret i regi av TNS Gallup viser at nordmenn ikke lenger er så opptatt av klimaendringene. Nå er det ikke lenger klimaproblemet som ses på som den største utfordringen, men bygging av veier og jernbane.
Skiftet av fokus kan forstås på bakgrunn av en vedvarende økonomisk krise. Dårligere tider og truende arbeidsløshet medfører at mange får nok med seg selv og sitt. En rekordkald vinter i Nord-Europa ga heller ikke assosiasjoner om en varmere klode.
I tillegg har FNs klimapanel blitt tatt i faktajuks og mediene har avslørt svindel med klimakvoter. Når regjeringen tilsynelatende er mer opptatt av å redde regnskogen enn å sørge for å innfri sitt eget løfte om CO2-rensing på Mongstad, skranter troverdigheten.
Ulykker og ødeleggelser påvirker holdninger mer enn forskningsresultater. Den CO2-forhatte oljeindustrien har påført seg selv en nesten uopprettelig skade på grunn av Deepwater Horizon-tragedien. Den vil få konsekvenser for regelverk og påvirke utbyggingsplaner. Lofoten kan få sitt vern på grunn av det som nå skjer i Mexicogolfen.
Klimadebatten blir ofte lite konstruktiv fordi årsak og virkning er så sammensatt at ingen kan si at de sitter med fasiten. Folk viser sterkere vilje til å endre livsførsel hvis naturen og miljøet rundt oss blir utsatt for ødeleggelser. Politikerne har skuslet bort en enestående mulighet til å få folk med på en miljødugnad for et sunnere klima. Både når det gjelder satsing på fornybar energi og konkrete tiltak for å begrense utslipp har Stoltenberg-regjeringen vært altfor vag.
Denne uken arrangerer Norge tidenes største polarkonferanse som avslutning på Det internasjonale polaråret. Blant de 2500 presentasjonene vil det være mye man er uenige om, men en av hovedkonklusjonene er at det aldri er målt så lite is i Arktis som nå.
Under det forrige polaråret for 50 år siden hadde forskningen et preg av kappløp mellom land. Nå har man fått en tverrfaglig forskning med 151 ulike prosjekter fra 63 land. Dette viser at pengene sitter løst hos politikere når det gjelder bevilgninger til klimaforskning. Det viktigste er likevel at man aldri har hatt et større grunnlag for å dokumentere menneskeskapte klimaendringer.
Forskerne har innfridd, politikerne har sviktet.
