Klimarisiko er også en mulighet for norsk industri

Vi må forvente høyere krav til bærekraftige produkter. Da må vi være i forkant og sørge for at våre norske, grønne konkurransefortrinn utnyttes fullt ut. En strengere internasjonal klima- og miljøpolitikk gir store muligheter for norsk prosessindustri.

For prosessindustrien i Norge er EUs kvotesystem det viktigste virkemiddelet for reduserte klimagassutslipp. En pris på utslipp sammen med støtte fra Enova har bidratt til å utløse energieffektivisering de siste tiårene.

Les også

Elkem: – Kraftprisen i Norge må være lavere enn hos konkurrentene våre

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Smartere bygg med eksperthjelp: Porsche-senteret kutter energibruken med 175.000 kWh i året

Kvotesystemet er ikke nok

Men en videreføring av kvotesystemet som det viktigste virkemiddelet vil ikke være tilstrekkelig for at industrien skal kutte alle klimagassutslipp de neste tiårene. Kvotesystemet vil realisere de billigste klimatiltakene først. Dette er energieffektivisering og utbygging av stadig rimeligere vind- og solkraft. Dyre klimatiltak i industrien, som karbonfangst og -lagring, og overgang til hydrogen og biomasse vil være de siste klimatiltakene som realiseres innenfor kvotesystemet. Dermed er denne strategien lite effektiv for den delen av norsk næringsliv som må redusere utslipp for å styrke sin grønne konkurransekraft, når vi beveger oss stadig nærmere et nullutslippssamfunn med mer produktbevisste forbrukere og strengere reguleringer.

Klimarisiko handler om sårbarhet for ekstremvær, men også om kommersiell risiko på grunn av endringer i politikk, marked, teknologi og omdømme. Det er dette som omtales som omstillingsrisiko. De som forstår sin egen omstillingsrisiko vil være de som er best rustet til å ta lønnsomme posisjoner i det grønne skiftet. Med endrede forbrukerpreferanser og politikk som premierer klima-spydspisser kan norsk næringsliv få et grønt konkurransefortrinn i konkurransen med mer utslippsintensiv produksjon.

Klimarisikoen i verdikjeden

Elkem og ZERO har sammen vurdert klimarisikoen i Elkems verdikjede. Elkem er en av Norges største prosessindustribedrifter og har totalt 27 verk verden over, hvorav seks i Norge. Totalt sysselsetter Elkem 1300 direkte arbeidsplasser i Norge samtidig som de har mer enn 1.000 små og mellomstore underleverandører, inkludert å være en betydelig innkjøper av norskprodusert kraft.

I Norge produserer Elkem i stor grad forskjellige silisiumprodukter som igjen brukes til å lage elbiler, solceller, vindmøller og elektronikk.

Elkem og norsk prosessindustri har både risiko og muligheter gjennom verdikjeden, fra råvarer til ferdige produkter:

• Industrien er kraftforedlende og ressurskrevende. Prisen på elektrisk kraft er en åpenbar risikofaktor for prosessindustrien, men det er også en risikofaktor som industrien og politikken håndterer ved for eksempel langsiktige kraftavtaler, kompensasjonsordninger og utbygging av ny fornybar kraft. Norsk prosessindustri har et svært viktig komparativt fortrinn med at all produksjon gjøres ved bruk av fornybare energikilder. Det er avgjørende at norsk prosessindustri anerkjennes for å produsere med «grønn» kraft. I tillegg til kraft bruker Elkem kull som reduksjonsmiddel i produksjonen. Bruk av fossilt kull har betydelig regulatorisk og derigjennom kommersiell risiko i overgangen til nullutslippssamfunnet. Elkem har satt seg mål om å erstatte bruken av fossilt kull med biokarbon. I dag har vi redusert 20 % av Elkems CO₂ utslipp i Norge ved å bruke fornybare råstoff, målet er å kutte 40 % innen 2030.
• Det er i produksjonen av silisiumprodukter Elkems største utslipp skjer. Elkem jobber med to parallelle teknologiløp for å kutte utslipp; erstatte dagens kull med biokarbon og forberede smelteovnene for CO₂ For sluttlagring av CO₂ er Elkem og industrien avhengig av at regjeringen realiserer en verdikjede for CO₂-håndtering, fortrinnsvis i internasjonalt samarbeid for å gjøre det kommersielt lønnsomt. Lykkes Elkem med et skifte til biokarbon og CO₂-fangst kan produksjonen av silisiumprodukter bli karbonnegativ, noe som norsk prosessindustri har som mål å oppnå innen 2050.
• Globale industriaktører er eksponert for risiko knyttet til logistikk gjennom hele verdikjeden, fra råvarer til ferdige produkter. Hva skjer hvis havner og fjorder stiller krav om utslippsfri transport? Teknologiutviklingen er rask innenfor maritim næring, og politikken må gjøre det lønnsomt å velge fornybar framfor fossil transport. Ved å stille miljøkrav i norske havner, fjorder og anbud, og få gjennomslag for tilsvarende regelverk internasjonalt, kan myndighetene drive en utvikling også innenfor transport av industrivarer. Det vil gagne norsk prosessindustri å være tidlig ute og i forkant av internasjonale reguleringer.
• Nullutslippssamfunnet har behov for produktene som prosessindustrien lager, men industrien får som hovedregel ikke bedre betalt for produkter produsert med lavere utslipp. Dette kan offentlige og private innkjøp bidra til å endre, og det er eksempler på markeder som premierer produkter produsert med lavere klimagassutslipp, for eksempel. solceller i Frankrike og bruk av aluminium i bilindustrien. I Norge bør offentlige innkjøp i større grad benyttes som virkemiddel for å skape et tilstrekkelig marked som gir muligheter for å satse på bærekraftige produkter, eksempelvis innen offentlige bygg. Vi har gjort dette før, med elektriske ferger, noe som nå er en internasjonalt ettertraktet teknologi hvor norsk maritim næring besitter ledende kompetanse, erfaring og løsninger.

Sikre konkurransekraft

Klimarisiko handler om å sikre konkurransekraft i det grønne skiftet. Både myndigheter, investorer og forbrukere stiller stadig strengere krav til utslipp. Industrien har selv vist hvordan alle utslipp kan kuttes fram mot 2050 i eget veikart. Næringsdepartementet gjennomfører en gjennomgang av hele virkemiddelapparatet og bør i dette arbeidet sikre at industriprodukter produsert med lavere utslipp premieres, både for produsenten og i markedet.

Les også

Store selskaper strømmer til gründermiljø