I budsjettforslaget til Bondevik II fremstår forsknings som en slag vinner. Men dessverre også som en klar taper.
Målet om å øke norsk forskningsinnsats til gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005 er fra flere hold karakterisert som lite ambisiøst. Før budsjettforslaget ble lagt frem var det lite sannsynlig at vi skulle greie å nå målet. Nå ser det enda mindre sannsynlig ut.
Teknisk Ukeblad skrev nylig at norsk forskningspolitkk vakler. Den vakler fortsatt.
Det beskriver situasjonen godt at Sintef-direktør Morten Loktu sier at han er lettet og at han fryktet det verre.
Det lyder hult og bidrar ikke til å øke tilliten til våre rikspolitikere når de hele tiden gjentar at næringslivet må forske mer. Tankene går til folkeeventyret Kjærringa mot strømmen hvor kjærringa stod på sitt klippe, klippe helt til hun druknet.
Her er det to åpenbare problemstillinger. For det første bør regjeringen feie for egen dør før den begynner å kritisere norsk næringsliv. Regjeringen ligger betydelig etter sitt eget skjema. Flere hundre millioner kroner unna bare for i år. For det annet bør regjeringen snart legge frem en troverdig handlingsplan for å få norsk næringsliv til å forske mer. Skattelettene som nå innføres er bra, men de er langt fra nok.
At det nå blir opprettet 200 nye stipendiatstillinger er bra, men ikke imponerende. Det er behov for flere ingeniører og realister med doktorgrad i arbeid i næringslivet. Samtidig står vi foran en utskifting ved våre universiteter.
Hvis alt snakket om kunnskapsbasert næringsliv skal bli noe mer enn snakk krever det en konkret plan utarbeidet i samarbeid med de som skal bygge våre fremtidige kunnskapsbaserte arbeidsplasser.
Det er ikke nok å legge ansiktet i alvorlige folder og erkjenne at dette blir krevende.
