– Han gir seg ikke med disse AFP-løgnene sine. Han er bare ute etter å provosere, sa han.
– Det var du som brakte det på bane. Kan vi ikke bare være enige om at vi er uenige?, sa doktorgradsstudenten.
– Jeg skal vise deg uenighet, sa Andreas og forsøkte å rykke seg løs. Doktorgradsstudenten flyktet inn på et ringerom. Jeg røsket tak i ingeniørøkonomen og skyflet ham over til det store møterommet.
– Hva er det som skjer med deg, mann?
– Pass kjeften din.
– Du begynner å bli en belastning for arbeidsmiljøet her. Folk skygger unna deg, sa jeg.
– Det gir jeg blaffen i. Det er ikke mitt problem, sa han.
– Også du har et ansvar for å skape et godt arbeidsmiljø. Du eksisterer ikke i et vakuum, sa jeg.
– Pøh.
– Hvis du ikke kan omgås kollegene her, bør du kanskje finne noe annet å gjøre. Dette sier jeg som din venn, sa jeg og så innstendig på ham.
Han hadde roet seg nå. Blikket var ikke lenger vilt og ulveaktig.
– Alt er så enkelt for deg. Du er ung og har mye mer til felles med disse folkene enn jeg har. Du lever dessuten et lykkelig familieliv med kone, barn og Volvo, sa han.
– Du savner kvinnelig selskap?
– Kveldene kan bli litt lange. Etter at jeg ble skilt, begynte jeg å gå turer. Jeg er lei å tråkke rundt i marka. Nå må jeg finne andre metoder for å få tida til å gå, sa han.
Jeg kjente lukten av henne før jeg hørte stemmen hennes.
– Hei. Da skal vi jobbe sammen framover, sa Anne, vår nye prosjektsjef.
Et dumpt dunk lød fra den andre siden av bordet. Andreas lå på gulvet, med lukkede øyne.
