Svært mange bedrifter opplever en økt etterspørsel etter informasjon om bedriftens praksis innen såkalte «ikke-finansielle områder»: Hvordan håndteres bedriftens forhold til miljø, menneskerettigheter, klima, anti-korrupsjon, leverandøroppfølging og arbeidsforhold?
Etterspørselen kommer fra media, men også i økende grad fra investorer, forretningspartnere og kunder.
De anser dette som relevant informasjon i sin vurdering av bedriften ved inngåelse av kontrakter, i oppkjøpsprosesser, investeringsbeslutninger og samarbeidsavtaler.
Ofte vet de imidlertid ikke helt hva de skal spørre etter, hvordan informasjonen skal vurderes, eller hvordan det påvirker bedriftens prestasjoner.
Tilsvarende vet bedriftene ofte ikke helt hva slags dokumentasjon som duger, eller hvordan de skal dokumentere hva de gjør. Resultatet er dels kreative og imponerende løsninger, dels ekstremt arbeidskrevende og unyttige tiltak.
Kompetansebarometer: Disse ingeniørene er mest ettertraktet nå
Dyptgripende endringer
Det er dyptgripende endringer i forventningene samfunnet har til næringslivet. En analyse DNV GL nylig utførte av FNs næringslivsplattform «UN Global Compact» viste med all tydelighet at det er vesentlige endringer i rammebetingelsene for ansvarlig forretningsdrift.
Analysen er basert på en survey av over 1500 selskaper fra hele verden, og nær 250 dybdeintervjuer av eksperter fra næringsliv, myndigheter, sivilsamfunnet og akademia.
Noen av de sentrale funnene i analysen viser at investorer for alvor er i ferd med å få øynene opp for bærekraftig utvikling og behov for informasjon om «ikke-finansielle» parametere.
Det å innhente informasjon om bedriftens miljø- og sosiale praksis begynner også å bli en del av standard kvalitetssikring i innkjøpsprosesser, oppkjøpsprosesser, investeringsbeslutninger og i valg av forretningspartnere.
Med andre ord er det en rekke aktører som ønsker dokumentasjon på bedrifters praksis. Hva har så vært bedriftenes respons?
Er dette greit? Derfor vil ikke ledere ansette folk over 50
Rapportering en god driver internt
Den første, og fortsatt mest utbredte responsen er bærekraftsrapportering, altså at bedriften utgir en årlig rapport om sitt miljø- og samfunnsarbeid, gjerne i forbindelse med årsrapporteringen. På denne måten synliggjør man sammenhengen mellom finansielle og ikke-finansielle resultater, og gir bedre og mer utfyllende informasjon om selskapets evne til langsiktig verdiskapning.
Rapportering som en første respons, henger sannsynligvis sammen med at alle informasjonsforespørslene landet på kommunikasjonsdirektørens pult. Ekstern kommunikasjon ble dermed et naturlig svar.
Det finnes i dag flere internasjonale standarder for utforming av bærekraftsrapporter, blant annet Global Reporting Initiative og guidelines fra International Integrated Reporting Council, og tusenvis av selskap rapporterer årlig.
Rapporteringen er ofte en god driver internt i bedriftene for å analysere og forbedre egne resultater.
Samtidig er det et paradoks at så mye fokus og ressurser settes inn på ekstern rapportering, og at mye av arbeidet har vært drevet av kommunikasjons- og omdømmehensyn.
På jobbjakt? Dette er Googles formel for den perfekte CV
Fokus bort fra ekstern kommunikasjon
Derfor ser vi svært positivt på en ny tendens, nemlig at bærekraftstema nå tydelig løftes høyere opp i organisasjonen; til styrerommene og til selskapenes øverste ledelse.
Eierskapsmeldingen sier for eksempel eksplisitt at «Regjeringen forventer at styrene har en aktiv og sentral rolle» og at statseide selskap skal være ledende innen samfunnsansvar.
Regulering tiltar også internasjonalt – for eksempel vedtok EU nylig et rapporteringskrav om ikke-finansiell informasjon i årsrapporteringen til store selskap, og stadig fler stater vedtar nasjonale handlingsplaner for bedrifter og menneskerettigheter.
Parallelt med dette, har også langt flere fagområder enn kommunikasjonsavdelingene kommet på banen innen miljø- og samfunnsansvar; risk-avdelinger, kvalitetsledere, investor relations, HR og juridisk/compliance og innkjøpsavdelingene i mange store selskap har nå dette som en del av sine ansvarsområder.
Dermed flytter fokus seg noe bort fra ekstern kommunikasjon, og retter fokus mer mot det å få til profesjonell styring av bedriftenes kjernevirksomhet.
De virkelig gode selskapene integrerer bærekraft som en naturlig del av sine strategiprosesser, innkjøpsprosesser, kvalitetssikring, forretningsutvikling og risikoanalyse.
Mistet oljejobben: Mistet oljejobben, fikk langt høyere lønn i kommunen
Profesjonalisering og harmonisering
Det fakta at mange nå i økende grad vurderer ikke-finansiell informasjon i kontrakts-, investerings- og oppkjøpsprosesser er kanskje den sterkeste driver for ytterligere profesjonalisering og harmonisering av rapportering og ledelsessystemer.
Der man før lot de tusen blomster blomstre, er det nå et klart behov for utvikling av felles standarder, parametere og systemer som gjør det lettere for bedriftene å prioritere, og lettere for vurdere prestasjonene for eksterne.
Fra en ganske kaotisk og ad-hoc aktig tilnærming, har det blitt en gradvis enighet om hva som er internasjonal god praksis innen samfunnsansvar.
En milepæl i denne harmoniseringen, er enigheten om en felles standard: I 2011 lanserte ISO en veiledningstandard ISO26000. Det tok arbeidsgruppen på 450 deltagere 8 år å konkludere. Senere har de 8 største internasjonale sertifiseringsorganene gått sammen om å utvikle en sertifiserbar standard for bærekraft.
En slik enighet var relativt utenkelig den gang ISO begynte sitt arbeid, som altså ikke resulterte i en sertifiserbar standard.
Det er nå vokst fram en langt større enighet rundt hva som er internasjonal god praksis innen bærekraft i næringslivet, hvordan dette skal integreres i ledelsessystem, og hvilken dokumentasjon som må på plass for å tilfredsstille for sertifisering fra en uavhengig tredjepart.
Et slikt sertifikat er også langt lettere å forholde seg til for innkjøpere, analytikere og samarbeidspartnere, sammenlignet med en tradisjonell bærekraftsrapport.
Vi ser denne utviklingen mot mer harmonisering, profesjonalisering og standardisering som et viktig skritt mot et mer bærekraftig næringsliv: Det sikrer mer fokusert og effektfullt arbeid i bedriftene, og gjør det enklere for investorer, innkjøpere og kunder å vite hvordan de skal vurdere bedriftenes prestasjoner.
Les også: De 10 vanligste eksemplene på uetisk oppførsel
Næringslivet tar ledelsen
2015 er et spesielt år når det kommer til bærekraftig utvikling. Senere denne måneden skal FN beslutte sine nye bærekraftmål og i desember skal verdens ledere samles for å enes om en ny global klimaavtale
Også her hjemme er klimadebatten kommet for å bli. Lav oljepris og stadig større oppmerksomhet på koblingen av fossile energibærere og klimaendringer – økende ledighet i sektoren kombinert med investerings risiko – gjør at diskusjonene rundt hvordan Norge og norske bedrifter skal posisjonere seg i «det grønne skiftet» tiltar.
Selv mener jeg at næringslivet allerede leder an. Bedrifter ser muligheter i det grønne skiftet. Analysen vi gjorde på vegne av FNs Global Compact viser tydelig at næringslivet har gjort store og viktige grep de siste 15 årene for å bringe verden i en ny bærekraftig retning.
Analysen viser også at mye gjenstår, ikke minst i å få med de små og mellomstore bedriftene.
En videre profesjonalisering og harmonisering både innen bærekraftsrapportering og styringssystemer vil drive effektivitet og lønnsomhet. Norske og nordisk næringsliv langt framme på dette feltet, og bør være godt rustet for internasjonal regulering og samfunnets økte forventninger.
Selv om det jevnlig er nyhetsoppslag om uakseptable forhold, er nordiske bedrifter overrepresentert i de fleste rangeringer av «best-in-class» selskap innen miljø- og samfunnsansvar.
Les også: Disse 20 oppstartsbedriftene bør du følge med på i 2015
Forventningene til gjennomsiktighet øker
Alt tyder på at forventningene samfunnet har til næringslivet i forhold til gjennomsiktighet og god styring av miljø- og samfunnspåvirkning vil øke fremover. Tiden er derfor moden for ytterligere harmonisering og profesjonalisering av rammeverk og rutiner.
Selskaper som aktivt tar internasjonale standarder og rammeverk for samfunnsansvar i bruk, erfarer at det forbedrer interne prosesser og verdiskapning.
Videre har styret og ledelsen fått bedre oversikt over hvordan selskapet skaper verdi – innen hele den tredelte bunnlinjen; økonomisk verdi, miljømessig verdi og samfunnsmessig verdi.
Historien er full av negative media oppslag på bedrifter som har dyrekjøpte erfaringer for ikke å ha effektive systemer for håndtering av miljø, menneskerettigheter, klima, anti-korrupsjon, leverandøroppfølging og arbeidsforhold.
Moderne informasjonsteknologi driver nå krav og muligheter til gjennomsiktighet fremover og enhver bedrift må forberede seg på denne virkeligheten.
Manglende kontroll av bedriftens såkalt «ikke-finansielle» forhold har så absolutt finansielle konsekvenser. Det kan være klokt å starte forberedelsene nå.
Behovsundersøkelse: Dette legger de som ansetter ingeniører mest vekt på
