Med fem millioner innbyggere står Norge for ca. 0,7 promille av verdens befolkning. Med et bruttonasjonalprodukt på 513 milliarder dollar sto Norge i 2013 for anslagsvis 0,69 prosent av verdiskapningen i verdensøkonomien.
Vi nordmenn utviser dermed en produktivitet som er om lag ti ganger så høy som gjennomsnittet i verden. I 2013 var Norges samlede forbruk av energi 45 millioner tonn oljeekvivalenter; det utgjorde 0,35 prosent av energiforbruket i verden.
Dobbelt så effektiv
Hver innbygger i kongeriket bruker altså fem ganger så mye energi som klodens gjennomsnitt. I forhold til økonomisk ytelse er norsk økonomi imidlertid dobbelt så effektiv i sin bruk av energi som verdensøkonomien.
I 2012 sto Norges bruk av energi for anslagsvis 0,13 prosent av verdens utslipp av karbondioksid, CO2. Dette betyr at vi norske borgere ved vår bruk av energi slipper ut nesten dobbelt så mye CO som den gjennomsnittlige verdensborger.
I forhold til verdiskapningen er vi på dette punkt imidlertid fem ganger så effektive som gjennomsnittet. Målt ved utslipp av CO2 er energiforbruket i Norge bare omtrent en tredjedel så karbonintensivt som verden i sin helhet.
Vi norske borgere har på denne bakgrunn ingen grunn til å skamme oss over vårt forbruk av energi. Vi er produktive, effektive og renslige. I et kaldt og tynt befolket land langt mot nord, med lange og mørke vintre i tillegg til lange avstander, er bruk av energi en forutsetning for velferd og velstand.
Vårt utgangspunkt med fornybar vannkraft er helt forskjellig fra mange europeiske land som har et mildere klima, er tettere befolket og som historisk har basert seg på kull.
Det er påfallende at mange politikere og miljøaktivister synes å mene at vi bør skamme oss over tingenes tilstand, ikke bare i verden, men i Norge.
Falsk dyd
Miljøbevegelsen ivrer for å bruke mange penger på å flytte utslipp av CO2 fra Norge til utlandet. Det følges opp av mange politikere som er mer opptatte av symboler enn av realiteter.
Det siktes til elektrifiseringen av sokkelen, der vannkraft fra det norske fastlandet erstatter gasskraft. Utsirahøyden og Johan Sverdrup-feltet er det nyeste eksempelet.
Den frigjorte gassen forblir ikke i bakken, men eksporteres til kontinentet og Storbritannia, der den stort sett anvendes til å generere elektrisitet. Utslippene flyttes ut av Norge, som i egne øyne kan fremstå som klimapolitisk dydig.
Kullkraft importeres fra andre land i tilfellet underskudd på vannkraft i Norge, med tilsvarende virkning for en klimapolitisk falsk dyd. Når de landene som kjøper norsk og gass eller selger oss elektrisitet, får belastningen på klimaregnskapet, kan Norge i egne øyne fortone seg som prektig.
Miljøbevegelsen vinner en seier på en symbolsk slagmark og politikerne kan innkassere velvilje og håpe på gjenvalg. Underforstått skal Norge redde verden fra en klimakatastrofe ved å overføre utslipp av CO2 til andre lands regnskap!
Et mer fornuftig alternativ ville være en CO2-skatt, i det minste innenfor en europeisk ramme som også ville omfatte forbrukerne av norsk gass. [1]
Bokføringstriks
Symbolpolitikken er et bokføringstriks uten reell betydning. Selv om Rasmus Hansson fra Miljøpartiet De grønne pålegger Jens Stoltenberg ansvaret for dårlig skiføre i Oslomarka, er utslipp av CO2 ikke et lokalt eller nasjonalt spørsmål, men gjelder kloden som helhet.
I Norge hevder miljøbevegelsen og mange politikere at det er av betydning hvor utslippene finner sted. Det symbolpolitiske tiltaket koster milliarder i klimapolitisk bortkastede investeringer, samtidig som produksjonsstart og inntektsstrøm utsettes i flere år.
De samme politikerne prioriterer klimapolitiske symboler fremfor nødvendige investeringer i veier, jernbaner, medisinsk utstyr og oppussing av skoler.
Miljøbevegelsen og flere forskere hevder også at Norge kan bidra til å redde verden ved å kutte utvinningen av olje og gass.
I august 2013 utga Statistisk Sentralbyrå, SSB, en rapport utarbeidet på oppdrag av Framtiden i våre hender, FVH, og Kirkens Nødhjelp, KN. [2] Budskapet er i korthet at redusert norsk oljeproduksjon gir økt oljepris og dermed reduserte klimautslipp, men at norske oljekutt ikke vil ramme lavinntektsland.
Disse konklusjonene bygger på tidligere forskning ved SSB. Forfatterne synes å mene at Norge ved å redusere sin oljeutvinning vil kunne påvirke oljeprisen på en selektiv måte: opp for industriland, uforandret for lavinntektsland.
Rapporten avslører en mangelfull innsikt i oljemarkedet. Råolje omsettes i et globalt marked, der endringer i tilbud og etterspørsel ett sted har virkninger over hele verden.
Oljeselskaper, handlere og meglere operer med verdensmarkedet som siktemål, ikke regionale markeder. Dermed ville eventuelle norske oljekutt påvirke balansen på verdensbasis, forutsatt at alt annet forble uforandret. Historisk var dette tilfellet i 1986 og særlig i 1999, da Norge sammen med Mexico bisto OPEC i å få oljeprisen opp.
I tillegg er norsk olje en vesentlig komponent i verdens viktigste referansepris for råolje, Brent, som nå bygger på olje solgt fra feltene Brent, Forties, Oseberg og Ekofisk.
Brent er den ledende referansen for prising av olje i Atlanterhavet og den brukes som referanse i prisingen av to tredjedeler av all råolje som omsettes internasjonalt.
Et eventuelt norsk oljekutt ville derfor umiddelbart føre til en oppgang i Brentprisen og i neste omgang til høyere oljepriser over hele verden, også i lavinntektsland, med senere virkninger på andre energipriser, dersom det skulle ha noen virkning.
Oljeforbruk og pris
Høyere oljepriser rammer ikke likt. Omfattende forskning viser at oljeforbruket på kort sikt blir lite påvirket av prisen. Mange mennesker, særlig i lavinntektsland, bruker den oljen som de trenger for å komme seg til og fra jobb og for å generere strøm, fordi alternativene er mangelfulle.
Forskningen viser også at oljeforbruket ikke øker proporsjonalt med inntekten. Dette betyr at for lavinntektsgrupper og lavinntektsland utgjør oljeregningen en større økonomisk byrde enn tilfellet er for høyinntektsgrupper og høyinntektsland.
Dermed virker oljeskatter og prisøkninger på olje sosialt regressivt: de rammer først og fremst fattige mennesker over hele verden. Også i industrialiserte land som Storbritannia og USA utgjør energiregningen en stor byrde for husholdninger med lav inntekt.
Rapporten er heller ikke holdbar i behandlingen av tilbudssiden i oljemarkedet. Analysen bygger på en kompleks likevektsmodell for oljemarkedet, med mange usikre parametere.
Underforstått synes den å forutsette at oljemarkedet er et vanlig frikonkurransemarked der det er en naturlig likevekt. Disse forutsetningene holder ikke. Oljemarkedet er preget av oligopol, imperfekt konkurranse, et imperfekt kartell, OPEC, og lange ledetider.
Verdensmarkedet for olje er ikke preget av knapphet, men av overskudd. Ledig utvinningskapasitet sammen med store finansielle reserver gir noen viktige produsenter en betydelig handlefrihet i oljepolitikken.
Saudi-Arabia alene har en ledig kapasitet som godt overgår Norges utvinningsvolum. Historisk har både langsiktige, strategiske hensyn og kortsiktige politiske hensyn hatt betydning for landets oljepolitikk.
Usikkerheten tilsier at det ikke bør trekkes klare konklusjoner. Spørsmålet er hvordan andre oljeprodusenter, først og fremst OPEC-landene og Russland, ville forholde seg til et eventuelt norsk oljekutt.
Alternativene
Én mulighet er at andre oljeprodusenter ikke ville øke volumet, men i stedet innkassere gevinsten ved en prisoppgang. Da ville inntekt bli overført fra et land med en høy grad av transparens i sin økonomi til mindre transparente steder.
En høyere oljepris ville også gjøre kull mer konkurransedyktig og bidra til høyere utslipp av CO2. I tillegg kommer de uheldige sosiale virkningene.
En annen mulighet er at andre oljeprodusenter ville øke volumet for å oppveie eventuelle norske kutt. I så fall ville oljeutvinning bli overført fra et land med en høy standard for helse, miljø og sikkerhet til land med en lavere standard, i tillegg til overføringen av inntekt til land med en mindre transparent økonomi.
På dette grunnlag kan det hevdes at den nevnte rapporten ikke holder mål faglig. Forfatterne utviser utilstrekkelig kunnskap om saksområdet. SSB har sviktet i sin kvalitetssikring av publikasjonen.
Politisk er saken betenkelig. Politikere som bevilger store summer til betydningsløse tiltak kan neppe være særlig overbeviste om en truende klimakatastrofe. I stedet ser de seg tjent med å gi miljøbevegelsen symbolske seire av hensyn til sin egen posisjon, ut fra opportunistiske motiver.
Påstanden om at kutt i norsk oljeutvinning vil gi klimaeffekter blir stadig gjentatt, igjen uten grunnlag i forståelse av oljemarkedet. Konkret hevdes det at kutt i norsk oljeutvinning ville føre til lavere utslipp av CO2 i utlandet, der størstedelen av norsk olje og gass forbrukes. [3]
Derfor anbefales en styrt avvikling eller utelatt utbygging av marginale felt. Med to prosent av verdens utvinning i 2013 er Norge imidlertid ikke av betydning for balansen i oljemarkedet. OPEC og Saudi-Arabia er fortsatt toneangivende.
Fotnoter:
[1] Knut Einar Rosendahl, “Elektrifisering og klimapolitikk”, Samfunnsøkonomen, nr. 5, 2014, ss. 14-17
[2] Taran Fæhn, Cathrine Hagem og Knut Einar Rosendahl, Norsk olje- og gassproduksjon. Effekter på globale CO2-utslipp og energisituasjonen i lavinntektsland. Oslo 2013, Statistisk Sentralbyrå.
[3] Taran Fæhn, “Den vriene klimapolitikken”, Samfunnsøkonomen, nr. 3, 2014, ss. 4-7
